Utbygging i fareområder

Foto: NTB Scanpix

Denne temaveiledningen er en revidert utgave av temaveiledningen H0-1/2008 Utbygging i fareområder fra 2008.

De vesentlige endringene:

• Temaveiledningen er oppdatert i henhold til gjeldende regelverk - plan- og bygningslov av 27. juni 2008 med byggteknisk forskrift (TEK10) og byggesaksforskriften (SAK10).

• Ved lovendringen i 2008 ble plan- og bygningsloven (pbl.) § 87 Endring, reparasjon eller bruksendring mv. av bestående byggverk og pbl. § 88 Dispensasjon fra § 87 erstattet av pbl. § 31-2 Tiltak på eksisterende byggverk. Temaveiledningens kapittel om tiltak på eksisterende byggverk er revidert i henhold til dagens regelverk.

• Det er tatt inn et nytt kapittel om klimaendringer.

• Temaveiledningen er oppdatert med ny kunnskap.

Temaveiledningen er først og fremst ment å være til hjelp for plan- og byggesaksbehandlere i kommunene. Veiledningen må ses som et supplement til rundskrivet T-5/97 «Arealplanlegging og utbygging i fareområder», utgitt av tidligere Miljøverndepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet (nå Kommunal- og moderniseringsdepartementet).

Temaveiledningen beskriver kommunens ansvar som forvaltningsmyndighet i byggesaksbehandlingen. Den beskriver også utbyggersidens ansvar, og angir hvilke sikkerhetsnivå som skal legges til grunn ved bygging i fareområder. For å se byggesaksdelen i sammenheng med plandelen av plan- og bygningsloven, er det vist til enkelte sentrale planbestemmelser.

Veiledningen omhandler krav til sikkerhet mot naturpåkjenninger ved plassering og utbygging i fareområder. Den omtaler ikke laster som alle byggverk skal dimensjoneres for å tåle, som vind- og snølaster. Menneskeskapte farer og menneskeskapte vesentlige ulemper som f.eks. støy og forurensning fra avfall, er heller ikke omtalt.

Vi håper temaveiledningen blir et nyttig verktøy.

• Veiledningen finnes også på nynorsk

Krav til sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- og miljøforhold gjelder for alle tiltak som omfattes av byggesaksdelen i plan- og bygningslovgivningen. Kravene til sikkerhet følger av plan- og bygningsloven (pbl.) §§ 28-1 og 29-5 og byggteknisk forskrift (TEK10), særlig Kapittel 7 sikkerhet mot naturpåkjenninger. Kravene til sikkerhet gjelder for alle tiltak som omfattes av byggesaksbestemmelsene i loven, uavhengig av om de er underlagt krav om søknad eller er unntatt fra søknad og behandling.

Plan- og bygningslovgivningen skal sikre vern av liv og materielle verdier. Regelverket legger opp til at sikkerhet mot naturpåkjenninger skal vurderes og ivaretas i alle fasene i plan- og byggesaksprosessene. Utgangspunktet for vurderingene av sikkerhet i både arealplanlegging og byggesak er kravene til sikkerhet gitt i TEK10.

I tillegg til å gi hjemmel for krav til sikkerhet mot naturpåkjenninger i TEK10, gir pbl. § 28-1 kommunen hjemmel for å fatte ulike vedtak i byggesak.

Denne veiledningen omhandler krav til sikkerhet mot naturpåkjenninger ved plassering og utbygging. Den omtaler ikke laster som byggverk skal dimensjoneres for å tåle, som vind- og snølaster. Den omtaler heller ikke krav om sikkerhet mot menneskeskapt fare og ulempe, som forurensning, støy, søppelfyllinger, avfallsdeponier, lukt og liknende.

I dette kapitlet redegjøres det for

• hvilke stadier i plan- og byggesaksprosessene krav til sikkerhet skal vurderes

• utgangspunktet for kravene og hvilke tiltak sikkerhetskravene gjelder for

• hvilke vurderinger av sikkerhet som skal gjøres ved arealplanlegging, vedtak om byggeforbud, byggesak mv.

Avslutningsvis beskrives det hvilke sikkerhetskrav som gjelder for tiltak som også reguleres av andre lover.

Ulike naturfarer, samt roller og ansvar i byggesaksprosessene beskrives i egne kapitler.

Plan- og bygningslovgivningen har flere virkemidler for å sikre at det ikke bygges i områder som er utsatt for fare. Regelverket bidrar til at sikkerhet skal vurderes på flere stadier i plan- og byggesaksprosessene.

Figur 2.1. Plan- og byggesaksprosesser der krav til sikkerhet mot naturpåkjenninger vurderes (trykk på krysset for å forstørre bildet).

Arealplanlegging

Krav til sikkerhet mot fare som følge av naturforhold skal først og fremst ivaretas i arealplanleggingen. Arealplanlegging som tar hensyn til flom- og skredfare er viktig for å forebygge tap og skader fra naturfarer. Ved utbygging i samsvar med nyere plan vil normalt kravene til sikkerheten mot naturfarer være ivaretatt.

God arealplanlegging skal bidra til å unngå fare og risiko som følge av flom og ras, og redusere trussel mot liv, helse og materielle verdier knyttet til klimaendringer. Det er særlig viktig å opprettholde samfunnsviktige funksjoner og infrastruktur.

Kommunene skal utarbeide kommuneplaner, og har ansvaret for at det utarbeides reguleringsplaner for bygge- og anleggstiltak.

I forbindelse med utarbeiding av arealplaner, skal det foretas en risiko- og sårbarhetsanalyse. I denne analysen skal blant annet risikoen for flomskader og rasfare vurderes. Informasjon om aktuelle farer må framgå av planen, for eksempel gjennom særskilte hensynssoner. For kommuneplaner og reguleringsplaner som kan få vesentlige virkninger for miljø, naturressurser og samfunn skal det utarbeides en konsekvensutredning. Risiko- og sårbarhetsanalysen vil da inngå som en del av konsekvensutredningen.

Arealplaner skal hindre ny utbygging i områder som vurderes som flomutsatt eller utsatt for rasfare.

Der tidligere godkjente planer åpner for bygging i fare- eller rasområder, bør planene tas opp til revisjon. Kommunene kan om nødvendig omregulere byggeområder til annet formål, eller gi planbestemmelser for å begrense faren.

Mange arealplaner er av eldre dato og ikke oppdatert i henhold til ny kunnskap om fareområder. Andre områder omfattes ikke av arealplaner. Regelverket har derfor ulike bestemmelser som skal sikre at det ikke bygges i fareområder i tilfellene der dette ikke ivaretas i arealplanen.

Bygge- og deleforbud

Kommunen har anledning til å nedlegge midlertidig bygge- og deleforbud i påvente av at et område undergis planlegging. Dette følger av plan- og bygningsloven (pbl.) § 13-1 Dette kan eksempelvis være aktuelt i områder der det er behov for å kartlegge og utrede eventuell fare.

Videre har kommunen anledning til å nedlegge byggeforbud etter pbl. § 28-1 annet ledd, for grunn som ikke er tilstrekkelig sikker. Byggeforbud etter denne bestemmelsen kan kommunen benytte for områder der de har faktisk kjennskap til at krav til sikkerhet ikke er oppfylt.

Byggesak

Byggesakprosessen skal også sikre at det ikke bygges i fareområder. Kommunen skal normalt avslå byggesøknader der det ikke foreligger tilstrekkelig sikkerhet. Dette følger av pbl. § 28-1 første ledd.

Ved byggesøknad og utbygging har utbyggersiden ansvaret for å kartlegge og utrede byggetomten og forholdet til naturpåkjenninger slik at tiltaket skal bli i samsvar med alle relevante krav. Krav til sikkerhet mot naturpåkjenninger skal dokumenteres i søknaden om byggetillatelse. Ansvarlige foretak i byggesaken skal prosjektere tiltaket slik at det oppfyller kravene til sikkerhet. For prosjektering av geoteknikk i tiltaksklasse 2 og 3 er det krav om obligatorisk uavhengig kontroll.

Hvilke vurderinger av sikkerhet som skal gjøres i de ulike fasene i plan- og byggesaksprosessene utdypes i punktene 2.4 til 2.7. Sikkerhetsnivåene og hva sikkerhetskravene konkret innebærer for de ulike naturfarene utdypes i kapitlene 4 til 8.

Krav til sikkerhet mot natur- og miljøforhold gjelder for alle tiltak og er regulert flere steder i regelverket. Byggverk skal enten plasseres slik at de ikke utsettes for naturfarer eller dimensjoneres slik at de tåler de belastninger de kan bli utsatt for.

• Grunn kan bare bebygges dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold. Dette følger av plan- og bygningsloven (pbl.) § 28-1.

• Videre er det krav om at alle tiltak prosjekteres og utføres slik at det ferdige tiltaket oppfyller krav til sikkerhet, for å ivareta vern av liv og materielle verdier. Dette følger av pbl. § 29-5.

Pbl. § 28-1 er en bestemmelse som skal inngå i kommunens saksbehandling og vurderes ved søknad om tillatelse til tiltak. Bestemmelsen er først og fremst en avslagshjemmel.

Pbl. § 29-5 er en pliktregel for utbygger og stiller krav om tilstrekkelig sikkerhet ved utbygging.

Pbl. §§ 28-1 og 29-5 gir også hjemmel for forskrifter om krav til sikkerhetsnivå og tekniske krav til byggverk. Kravene til sikkerhet mot naturpåkjenninger er med hjemmel i §§ 28-1 og 29-5 ytterligere konkretisert i byggteknisk forskrift (TEK10). Kapittel 7 Sikkerhet mot naturpåkjenningerer særlig relevant.

TEK10 stiller krav om sikkerhet mot alle typer naturpåkjenninger. Kapittel 7. Sikkerhet mot naturpåkjenninger inneholder både et generelt krav om tilfredsstillende sikkerhet mot skade og vesentlig ulempe fra naturpåkjenning i § 7-1 og konkrete sikkerhetskrav for enkelte naturfarer som flom, stormflo og skred i §§ 7-2 til 7-4. Byggverk hvor konsekvensen av en flom eller et skred er særlig stor, skal ikke plasseres i flom- eller skredutsatt område, jf. §§ 7-2 første ledd og 7-3 første ledd. Kravene til sikkerhet er nærmere utdypet i kapitlene 4 til 8 i denne temaveiledningen.

Hvilke tiltak gjelder sikkerhetskravene for?

Pbl. § 20-1 angir virkeområdet til byggesaksbestemmelsene og byggtekniske krav. Virkeområdet omfatter alle bygninger, anlegg og konstruksjoner. Krav til sikkerhet gjelder derfor for alle bygninger, alle anlegg og alle konstruksjoner. Reglene gjelder for de fleste arbeider på slike tiltak, blant annet oppføring, tilbygging, påbygging, underbygging, vesentlig endring, plassering og riving. Rent vedlikehold omfattes derimot ikke.

De fleste tiltak er omfattet av søknadsplikt og kan ikke igangsettes før bygningsmyndighetene har gitt tillatelse, jf. pbl. § 20-2. Ansvaret for at tiltaket tilfredsstiller regelverket ligger hos tiltakshaversiden. Kommunen skal normalt avslå søknaden dersom krav til sikkerhet mot naturpåkjenninger ikke er bekreftet oppfylt.

Krav til sikkerhet gjelder også tiltak som er unntatt søknadsplikten

Tiltak unntatt søknadsplikt følger av pbl. §§ 20-5 til 20-8 og byggesaksforskriften (SAK10), kapittel 4. Her er tiltakshaver alene fullt ut ansvarlig for at kravene til sikkerhet er oppfylt. Kommunen kan eventuelt gripe inn ved tilsyn, men kommunen har normalt ikke kjennskap til at det settes opp slike tiltak i og med at de ikke er søknadspliktige.

Tiltak som er unntatt fra søknadsplikt omfatter ulike typer tiltak. Visse tiltak er unntatt fordi de er små og har liten betydning for omgivelsene, mens andre tiltak er unntatt fordi de forutsettes å bli tilfredsstillende ivaretatt av andre lover.

Pbl. § 20-5 og SAK10 §§ 4-1 og 4-2 gir unntak for mindre tiltak og for plassering av tiltak i tilknytning til bygge- og anleggstomt. Selv om et tiltak er lite vil det kunne ha store konsekvenser. Tiltakshaver må derfor være bevisst at krav til sikkerhet mot naturpåkjenninger gjelder. I kvikkleireområder vil eksemeplvis fylling på toppen av en skråning og utgraving i fyllingsfoten kunne forskyve massebalansen og medføre utglidning som kan få konsekvenser langt ut over tiltaket selv.

Det er gitt unntak fra søknadsplikt for en rekke tiltak som behandles etter andre lover, jf. pbl. § 20-2 og SAK10 § 4-3.Disse tiltakene kan være svært omfattende. Hvor mye av det bygningsrettslige regelverket de er unntatt fra, varierer. En del av tiltakene er unntatt fra store deler av bygningslovgivningen, mens andre tiltak kun er unntatt fra søknadsplikt og ansvarsrett.

For alle tiltakene, uavhengig av om de er søknadspliktige eller ei, gjelder de tekniske kravene som følger av byggteknisk forskrift (TEK10) så langt de passer, jf. pbl. §§ 30-4 og 30-5. Videre er det et generelt vilkår for unntak at tiltaket ikke er i strid med plan eller bestemmelser som følger av plan- og bygningsloven.

Pbl. §§ 20-7 og 20-8 gir unntak for krav i pbl. for Forsvaret og for visse skjermingsverdige objekter.

Plan- og bygningslovgivningen skal blant annet sikre vern av liv og materielle verdier. Regelverket legger opp til at sikkerhet mot naturpåkjenninger skal vurderes og ivaretas i alle fasene i plan- og byggesaksprosessene. Regelverket utdyper hva som anses å være tilfredsstillende sikkerhet, og hvem som har ansvaret for å ivareta personlig og materiell sikkerhet mot naturpåkjenninger. Plan- og bygningslovgivningen har en rekke bestemmelser som regulerer arealplanlegging og utbygging i fareområder, og bestemmelsene følger av både loven og forskriftene til plan- og bygningsloven, særlig byggteknisk forskrift (TEK10) og byggesaksforskriften (SAK10). Lov og forskrifter henger nøye sammen og må ses i sammenheng for å kunne fungere etter intensjon og ivareta sikkerhet for liv og materielle verdier.

Regelverket er omfattende. Nedenfor følger en tabell med særlig relevante bestemmelser for arealplanlegging og utbygging i fareområder.

Tabell 2.3. Særlig relevante bestemmelser i plan- og bygningslovgivningen for utbygging i fareområder og krav til sikkerhet

Utgangspunktet for kravene til sikkerhet mot naturpåkjenninger er i hovedsak plan- og bygningsloven (pbl.) § 28-1. Bestemmelsen gir hjemmel for kravene til sikkerhet gitt i byggteknisk forskrift, samtidig som bestemmelsen også gir kommunen hjemmel for å fatte ulike vedtak i byggesak.

Pbl. § 28-1 første ledd fastsetter at grunn bare kan bebygges dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold. Kravene til sikkerhet er videre konkretisert i byggteknisk forskrift (TEK10). Kravene til sikkerhet i TEK10 er gitt med hjemmel ipbl. §§ 28-1 og 29-5.

Pbl. § 28-1 omhandler forhold som skred, flom, flodbølger, radon, støy og forurensning. Naturlige og menneskeskapte farer og ulemper behandles prinsipielt på samme måte, men det er forskjeller mellom de enkelte farer og hvordan de håndteres.

Kravet om tilstrekkelig sikkerhet gjelder fare og vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold. Forhold (farer, skader eller ulemper) som skyldes mangelfull eller feilaktig prosjektering eller utførelse av grunn-, fundamenterings- eller terrengarbeid i forbindelse med byggetiltaket faller utenfor § 28-1.

Fare og vesentlig ulempe

Pbl. § 28-1 omhandler både fare og vesentlig ulempe. Begge forhold kan medføre avslag, forbud eller særlige krav. Innholdet i begrepene fare og vesentlig ulempe skal fortsatt oppfattes i tråd med Rundskriv T-5/97 Fareområder, se særlig kap 3.3.1.1 og 4.1.

Fare omfatter de situasjonene der det i utgangspunktet ikke er tilfredsstillende sikkerhet for menneskeliv og materielle verdier.

Enkelte naturpåkjenninger kan medføre fare. I utgangspunktet kan vi dele naturpåkjenningene inn i to kategorier:

• laster som bygninger dimensjoneres for og som er gjenstand for ordinær prosjektering. Dette er laster som snølaster, vindlaster og seismiske laster, og er omhandlet i prosjekteringsstandarder. Slike faller utenfor virkeområdet for § 28-1

• laster man prøver å unngå ved å plassere bygninger slik at de ikke rammes. Eksempler på denne typen laster er flom og skred. Dette ligger innenfor virkeområdet for § 28-1, og skal vurderes i byggesaksbehandlingen

Overvann er ikke en naturfare på linje med flom og skred. Med overvann menes overflateavrenning (regn og smeltevann) fra plasser, gater, takflater etc. Hyppige episoder av styrtregn/ekstremnedbør vil føre til økt overvann og lokale oversvømmelser på steder der det ikke er vassdrag. Slike oversvømmelser kan medføre betydelig skader. Dette er spesielt viktig å ha fokus på ved fortetting i urbane områder. Overvann skal ivaretas i arealplanlegging og av prosjekterende ved utbygging. Se byggteknisk forskrift (TEK10) §§ 15-10 og 13-16.

Vesentlig ulempe dekker forhold som ikke innebærer direkte fare, men som likevel er såpass sjenerende for beboere og andre at det er grunn til å anse tomta som uegnet til utbygging, eller at det må iverksettes sikringstiltak.

For at det kan sies at det foreligger vesentlig ulempe må graden av sjenanse overstige det alminnelige. Ved vurderingen må det tas hensyn til formålet med bygningen, om ulempen er til stede permanent eller inntreffer med intervaller. Det må også tas hensyn til konsekvensene av ulempen. Formålet med bygningen vil også være relevant, herunder om bygningen skal brukes permanent eller bare til visse tider. Det skal relativt mye til før en ulempe anses å være vesentlig.

Tilstrekkelig sikkerhet

Kravene til sikkerhet i pbl. § 28-1 må ses i sammenheng med kravene til sikkerhet som følger av TEK10. Det kreves ikke absolutt visshet om at faresituasjon ikke vil oppstå eller at vesentlig ulempe ikke vil forekomme. Krav til sikkerhet mot naturpåkjenninger innebærer at det skal foreligge tilstrekkelig sikkerhet.

Hva som anses som tilstrekkelig sikkerhet vurderes på bakgrunn av formålet med tiltaket. For eksempel stilles det vanligvis strengere krav i saker som gjelder fradeling til boligformål enn til land­bruksformål. På samme måte stilles det strengere krav ved oppføring av sykehus og barnehager enn ved små garasjer og uthus. Dette utdypes nærmere i kapitlene 4 til 7.

Kravene til sikkerhet er førende for arealplanlegging. Et område kan ikke reguleres til bebyggelse hvis den påfølgende utbyggingen ikke kan oppfylle kravene til sikkerhet. En arealplan som ikke har lagt kravene til sikkerhet til grunn, vil ikke kunne gjennomføres med utbygging. Det må derfor avklares på planstadiet om utbyggingsområdet tilfredsstiller kravene til sikkerhet, eventuelt om sikringstiltak kan bidra til å oppnå tilstrekkelig sikkerhet. Dersom kravene til sikkerhet mot naturpåkjenninger i byggteknisk forskrift (TEK10) vurderes først i den konkrete byggesaken, kan det hende at det ikke er mulig å bygge i henhold til vedtatt plan. Dette ville vært svært uheldig.

Juridisk har bestemmelser i lov høyere rang enn forskriftsbestemmelser, men for arealplanlegging legger kravene til sikkerhet i TEK10 i realiteten premissene for arealplanlegging.

Undersøkelser og utredninger i forbindelse med utarbeidelse av arealplaner

Ved utarbeidelse av planer for utbygging skal planmyndigheten påse at risiko- og sårbarhetsanalyse gjennomføres, eller selv foreta analyse. Område med fare, risiko eller sårbarhet avmerkes i planen som hensynssone. I arealplanene skal planmyndigheten vedta forbud eller eventuelle bestemmelser for utbygging som er nødvendig for å avverge skade og tap.

Utredning av naturfarer på kommuneplannivå har som mål å kartlegge areal med potensiell fare i områder der det kan være aktuelt med utbygging. Potensielt fareområde skal avmerkes som farehensynssone ihht plan- og bygningsloven (pbl.) § 11-8 bokstav a, jf. pbl. § 12-6.

Utredning av naturfarer på reguleringsplannivå (områderegulering og detaljregulering) skal utrede reell fare. Utredningen skal identifisere og avgrense fareområdene i henhold til relevante sikkerhetsklasser i TEK10. Flom- og skredfare eller lignende skal detaljkartlegges og gjentaksintervallene skal tallfestes i tråd med TEK10. Områder som ikke tilfredsstiller TEK10 skal avmerkes som fareområde i reguleringsplanen.

Klimaendringer vil få betydning for arealplanlegging og plassering av bygninger. Klimaendringene kan føre til hyppigere hendelser av flom og skred og at de blir mer ekstreme. Ny kunnskap om potensielle fareområder og effekter av klimaendringer kan føre til at områder som tidligere har vært ansett som tilstrekkelig sikre for bebyggelse, ikke lenger innfrir kravene til sikkerhet. Klimaframskrivinger er et viktig grunnlag for samfunnets tilpassing til klimaendringene. Klimaframskrivninger er usikre og usikkerheten er størst på lokal skala. Det er likevel indikasjoner på hva slags endringer vi kan risikere å få i Norge i dette århundret. Hovedtrenden er et varmere og våtere klima. Se mer om klimaendringer i kapittel 3.

Viktige hjelpemidler knyttet til arealplanlegging

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har utgitt retningslinje 2/2011 Flaum- og skredfare i arealplanar, sist revidert 22.mai 2014. Denne beskriver hvilke flom- og skredprosesser som kan utgjøre fare og hvordan disse farene bør utredes og innarbeides i arealplaner.

I tillegg har NVE utgitt to veiledere som utdyper TEK10 kap. 7 med veiledning og NVEs retningslinje 2/2011. NVE-veileder 8-2014 Sikkerhet mot skred i bratt terreng. Kartlegging av skredfare i arealplanlegging og byggjesak utdyper nærmere hvordan skredfare bør kartlegges og utredes. NVE-veileder 7-2014 Sikkerhet mot kvikkleireskred utdyper hvordan slik skredfare bør kartlegges og utredes.

Videre gir Rundskriv T-5/97 KMD Fareområder fortsatt en del relevant veiledning om arealplanlegging og utbygging i fareområder, selv om rundskrivet er fra den tidligere plan- og bygningsloven.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har utgitt veilederen Samfunnssikkerhet i arealplanlegging – Kartlegging av risiko og sårbarhet. Den beskriver metoden for risiko- og sårbarhetsanalyser for alle nye områder planlagt for utbygging. Den beskriver også ROS-analysens forhold til kommunale planprosesser.

En mer overordnet beskrivelse gis i DSBs veileder Samfunnssikkerhet i plan- og bygningsloven 2012. DSB er i ferd med å lage en ny veileder på området til erstatning for disse. Den nye veilederen er planlagt ferdigstilt i slutten av 2015.

DSB gir i sin veileder Håndtering av havnivåstigning i kommunal planlegging råd om hvordan kommuner og andre kan gå fram for å skaffe seg oversikt over farer, risikoer og sårbarhet for havnivåstigning, stormflo og bølgepåvirkning.

Klimahjelperen. En veileder i hvordan ivareta samfunnssikkerhet og klimatilpasning i planlegging etter plan- og bygningsloven 2015 utgitt av DSB med flere, er en veileder i hvordan ivareta samfunnssikkerhet og klimatilpasning i planlegging etter plan- og bygningsloven.

Grunn kan bare bebygges dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold.

Søker må redegjøre for kravene til sikkerhet

Kommunen skal vurdere forholdet til plan- og bygningsloven (pbl) § 28-1 som en del av saksbehandlingen for alle bygge- og delesaker. I søknaden skal søker redegjøre for om kravene til sikkerhet er oppfylt. I potensielle fareområder kreves det faglige kvalifikasjoner for å kartlegge og utrede hvorvidt det foreligger tilstrekkelig sikkerhet mot naturpåkjenninger. Normalt har ikke tiltakshaver eller ansvarlig søker slik kompetanse. Kompetansen må derfor innhentes og dokumentasjon fra fagkyndig må vedlegges for at søknaden skal bli fullstendig.

Avslag dersom sikkerhetskravene ikke er dokumentert

Kommunen skal gi avslag på byggesøknaden i potensielle fareområder dersom det ikke bekreftes og dokumenteres tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe i søknaden. Pbl. § 28-1 er en avslagshjemmel og den inneholder en plikt for kommunen til å avslå der kravene til sikkerhet ikke er tilfredsstillende dokumentert. Et avslag gitt i medhold av § 28-1 skal begrunnes, jf. forvaltningsloven (fvl.) §§ 24 og 25.

Krav til sikkerhet gjelder ved alle typer byggearbeid

Kravet til sikkerhet gjelder for oppføring, tilbygg, påbygg, underbygging og plassering av alle typer byggverk. Dette omfatter blant annet bygninger, anlegg, konstruksjoner, terrenginngrep, anleggelse av vei og parkeringsplasser.

Kravet til sikkerhet gjelder uavhengig av sakstype og søknadsplikt. Pbl. § 28-1 gjelder for alle nye tiltak. Bestemmelsen gjelder også for tiltak på bestående byggverk og bruksendringer av bygning, anlegg eller tomt.

Krav til sikkerhet gjelder ved deling av eiendom

Kravet til sikkerhet gjelder ved søknad om deling av eiendom. Begrepet deling omfatter enhver søknadspliktig deling, uavhengig av om fradelingen skjer til boligformål eller annet formål.

Kommunen kan nedlegge byggeforbud eller forbud mot opprettelse eller endring av eiendom for områder som ikke har tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold. Dette følger av plan- og bygningsloven (pbl.) § 28-1 annet ledd.

Forbudet kan gjelde en enkelt tomt eller eiendom eller et større område. Forbudet må være tydelig avgrenset i kommunens kartdatabase eller kartverk. Forbud etter pbl. § 28-1 medfører ingen reguleringsplikt for kommunen. Dette i motsetning til vedtak om dele- og byggeforbud i medhold av pbl. § 13-1 som har en varighet på 4 år hvis ikke planspørsmålet er avgjort.

Hensynet bak pbl. § 28-1 er at fradeling og etablering av nye tomter og oppføring av bebyggelse bare kan skje der byggegrunnen og natur- og miljøforholdene er tilstrekkelig sikre.

Vedtak om forbud mot bebyggelse etter pbl. § 28-1 kan fattes både som et svar på søknad om tillatelse til tiltak, men også uten at det i forkant er søkt om tillatelse til tiltak. I tilfeller der kommunen vurderer å fatte vedtak om forbud mot bebyggelse etter pbl. § 28-1 uten at det foreligger søknad om tillatelse til tiltak skal det gis forhåndsvarsel om dette til berørte hjemmelshavere med frist for uttalelse, jf. forvaltningsloven (fvl.) § 16. Vedtaket skal begrunnes og skal inneholde opplysning om klageadgang og klagefrist, jf. fvl. §§ 24-25 og §§ 28 flg. Foreligger det en søknad om tillatelse til tiltak må denne avgjøres med eget vedtak om avslag. Saksbehandlingsfristene i SAK10 gjelder som normalt. Et allerede fattet vedtak om forbud mot bebyggelse avgjør ikke en innkommet byggesøknad om tillatelse til tiltak, men vil være hjemmel for avslag på søknaden.

Pbl. § 28-1 gjelder i uregulert og regulert område. I uregulerte områder og i byggeområder som er omfattet av eldre reguleringsplaner, må man ta utgangspunkt i at byggegrunn og natur- og miljøforhold gjennomgående ikke er undergitt like grundige undersøkelser som områder med nyere reguleringsplaner.

Erfaringer og ny teknologi har medført at det i dag er langt større kunnskap om naturfarer enn tidligere. Nye kartlegginger, forskningsresultater, klimaendringer og fortetting påvirker beslutninger om tilstrekkelig sikkerhet.

Forhold som kommunen på tidspunkt for dele- eller byggetillatelse ikke hadde mulighet til å kunne oppdage, rammes ikke av bestemmelsen. Forhold som har inntrådt senere kan imidlertid begrunne avslag på nye søknader og eventuelt føre til behov for bygge- og deleforbud og regulering til fareområde.

Dersom det ikke foreligger tilstrekkelig sikkerhet kan kommunen stille særlige krav til byggegrunn, bebyggelse og uteareal. Dette følger av plan- og bygningsloven (pbl.) § 28-1 annet ledd.

Særlige krav fastsettes i tillatelsen til tiltaket. Forutsetningen for å sette krav/vilkår etter annet ledd er at det dreier seg om en fare eller vesentlig ulempe som går inn under første ledd. Det er hensiktsmessig med trinnvis saksbehandling slik at vilkårene kan fastsettes tidligst mulig.

Særlige krav refererer til tiltak eller vilkår som oppveier faren eller den vesentlige ulempen. Det kan eksempelvis dreie seg om tiltak i form av flomverk, utforming av bygning eller betin­gelser som begrenser bruken av utearealer eller bygning eller bygningsdel.

Etter innføringen av ansvarsrettsreformen i 1997 frarådes kommunene å foreslå valg av konkrete/detaljerte sikringstiltak. Når det gjelder prosjektering og utførelse av sikringstiltak, bør dette følge ansvarsrettssystemet der det tilhører prosjekteringsansvaret å finne frem til de konkrete tiltak eller løsninger som eliminerer faren eller den vesentlige ulempen, eller reduserer den til et tilfredsstillende nivå i tråd med krav i byggteknisk forskrift (TEK10). Dette er prosjekterende sitt ansvar. Kommunen skal påse at det fremlegges tilstrekkelig dokumentasjon og bør eventuelt vurdere å kreve uavhengig kontroll av prosjekteringen.

Kravene til sikkerhet gjelder for alle bygninger, konstruksjoner og anlegg, uavhengig av søknadsplikt til bygningsmyndighetene og uavhengig av om tiltaket også reguleres av særlovgivning. Dette gjelder eksempelvis for veg- og jernbaneanlegg og anlegg for produksjon av energi. Slike tiltak er unntatt fra krav om byggesaksbehandling, men ikke fra materielle krav til sikkerhet, jf. byggesaksforskriften (SAK10) § 4-3.

En del av tiltakene som er unntatt byggesaksbehandling og ansvar, er konstruksjoner og anlegg. Byggteknisk forskrift (TEK10) er i hovedsak en funksjonsbasert forskrift som i utgangspunktet omfatter alle typer byggverk. Plan- og bygningsregelverket er imidlertid i stor grad utformet med tanke på bygninger. En rekke bestemmelser, samt veiledningsmateriell og retningsgivende eksempler, er derfor mer direkte anvendbare for bygninger. Kravene til sikkerhet mot naturpåkjenninger må i mange tilfeller fortolkes og utdypes for å få praktisk anvendelse for konstruksjoner og anlegg. Særlovgivning konkretiserer i enkelte tilfeller kravene innenfor rammene som TEK10 gir. TEK10 gjelder uavhengig av særlovgivningen.

Nedenfor følger en tabell som viser tiltak unntatt søknad og saksbehandling etter plan- og bygningslovgivningen fordi de reguleres av andre lover. Tabellen gir en oversikt over hvilke utfyllende sikkerhetskrav, i tillegg til kravene i TEK10, som følger av særlovgivningen. Tabellen viser videre hvilken myndighet som er relevant særmyndighet for disse tiltakene, samt hvilke krav i plan- og bygningslovgivningen tiltakene er unntatt fra.

For tiltak som er unntatt søknadsplikt etter SAK10 § 4-3 fordi de er regulert av særlovgivning, har tiltakshaver likevel en meldeplikt til bygningsmyndighetene.

Tiltakshaver skal underrette kommunen når tiltak etter SAK10 § 4-3 er godkjent etter andre lover. Hensikten med meldeplikten er at kommunen skal gis anledning til å føre tilsyn samt oppdatere kartverk. Tiltakshaver skal i underretningen angi tidspunktet for igangsetting. Alle opplysninger om tiltakets plassering som er nødvendige for ajourføring av det offentlige kartverket, herunder kommunenes og statens felles kartdatabaser, skal sendes kommunen sammen med underretningen, jf. pbl. kapittel 2 (Krav om kartgrunnlag, stedfestet informasjon mv). Videre skal tiltakshaver sende underretning til kommunen om tiltakets plassering slik det er utført senest fire uker etter at tiltaket er ferdig.

Tabell 2.9. Oversikt over tiltak unntatt søknadsplikt etter pbl. som reguleres av særlovgivning.

Kapitlet tar for seg klimaendringer i Norge gjennom de siste hundre år, hvordan klimaet fram mot 2100 vil kunne bli og hvilke konsekvenser klimaendringen kan ha for utbygging i fareområder. Kapitlet omtaler klimaendringer i forhold til utbygging i fareområder. Kapitlet omtaler ikke laster som alle byggverk skal dimensjoneres for å tåle, som vind- og snølaster.

Klimaet og topografien i Norge har alltid stilt strenge krav til utforming og lokalisering av bygninger. Vi er vant til å ta hensyn til vær og topografi og vi har gjennom århundrene tilpasset oss et skiftende klima. Det må vi gjøre også i framtiden.

Klimaet på jorda bestemmes av solinnstråling, innholdet av klimagasser i atmosfæren og jordoverflatens egenskaper, som ulike vegetasjonstyper, havområder og utbredelsen av snø og is.

Klimaet beskrives vanligvis ved hjelp av middelverdier og variasjoner rundt disse. Et vanlig begrep er ”normaler” som er betegnelsen for middelverdier for bestemte 30-årsperioder. Det er internasjonalt avtalt å bruke middelverdier for årene 1901-1930, 1931-60, 1961-90, 1991-2020 osv. Da kan man sammenligne middelverdier for samme periode over hele verden. Både perioden 1971-2000 og 1981-2010 er i bruk som alternative referanseperioder.

Hovedtendensen for Norge er at det er blitt varmere og våtere.

Den første Klima i Norge 2100 - rapporten ble publisert i 2009. Høsten 2015 ble den oppdaterte rapporten Klima i Norge 2100 - kunnskapsgrunnlag for klimatilpasning publisert. Arbeidet er utført av Norsk klimaservicesenter på oppdrag fra Miljødirektoratet. Rapporten skal gi grunnlagsinformasjon for klimatilpasning i Norge. Alle data knyttet til klimaendringer i dette kapitlet er hentet fra denne rapporten om ikke annet er angitt.

I rapporten oppsummeres dagens klima og klimautviklingen fram til nå. Med perioden 1971-2000 som referansepunkt er klimautviklingen videre framover mot 2100 beregnet. Klimaframskrivningene i rapporten er basert på resultatene fra globale klimamodeller som er kjørt med forskjellige "utslippsscenarioer", dvs. antakelser om framtidige utslipp av klimagasser. I hovedsak er tre scenarioer brukt: RCP2.6, RCP4.5 og RCP8.5. Kort fortalt er RCP2.6 et utslippsscenario som krever drastiske utslippskutt, RCP4.5 krever betydelige kutt, mens RCP8.5-scenarioet innebærer at utslippsøkningen fortsetter omtrent som nå. De ulike scenarioene er nærmere beskrevet i rapporten.

Det framgår av rapporten at det er knyttet usikkerhet til beregningene, men at de likevel gir et klart bilde av hovedtrekkene i hvordan det forventes at menneskeskapte klimaendringer vil slå ut i Norge.

Under gjengis sentrale klimaendringer i Norge i løpet av de siste hundre år.

Framtidige klimaendringer vil sannsynligvis skyldes en kombinasjon av naturlige klimavariasjoner og menneskelig påvirkning. Ved å studere fortidens og nåtidens klima er det funnet vitenskapelig belegg for at det er svært sannsynlig at menneskelige aktiviteter har påvirket og vil fortsette å påvirke klimaet på jorden.

Manglende kjennskap til framtidens utslipp av klimagasser og -partikler, kombinert med mangler og forenklinger i klimamodellene, gjør klimaframskrivninger usikre. Usikkerheten er størst på lokal skala. Modellering av den menneskeskapte påvirkningen av klimasystemet gir likevel sterke indikasjoner på hva slags endringer vi kan risikere å få i Norge i dette århundret.

Klimaframskrivninger er et viktig grunnlag for samfunnets tilpasning til klimaendringene.

Klimaframskrivningene, gjengitt i rapport Klima i Norge 2100 - kunnskapsgrunnlag for klimatilpasning oppdatert i 2015, viser at vi får et varmere og våtere klima med hyppigere ekstreme nedbørshendelser. Usikkerheten rundt hvor store klimaendringene blir avhenger av flere faktorer, som hvor følsomt klimasystemet er, naturlig klimavariasjon og hvor store de menneskeskapte utslippene blir.

Temperaturen vil stige

Klimaframskrivningene viser at det blir varmere i alle landsdeler og i alle årstider. For utspillsscenario RPC8.5 er det beregnet at årsmiddeltemperaturen i Norge vil øke med ca. 4,5°C (medianverdi) på 100 år. Beregningen viser størst økning i vinterhalvåret.

Det blir mer nedbør

Framskrivninger viser at det vil bli mer nedbør i hele landet. For utslippsscenarioet RCP8.5 viser medianframskrivningen en økning i årsnedbør for Norge på 18 % mot slutten av århundret, en dobling av dager med kraftig nedbør og en økning i nedbørsmengden på dager med kraftig nedbør på 19 %.

Det framgår også av rapporten at snøsesongen beregnes å bli kortere i hele landet. Reduksjonen i antall dager med snø blir størst i lavlandet. Medianverdien for utslippsscenarioet RCP8.5 gir flere måneders reduksjon i snøsesongen mot slutten av århundret. I enkelte deler av høyfjellet beregnes en økning i maksimal snømengde fordi mye av den forventede nedbørsøkningen her vil komme som snø.

Blir det mer vind?

Det beregnes kun meget små endringer både i middelvind og i store vindhastigheter.

Vil havnivået stige?

Smelting av isbreer og økt temperatur i havet som fører til termisk ekspansjon, er hovedårsakene til at havet stiger. På tross av at havnivået har steget, har mesteparten av den norske kysten opplevd en netto senkning av havnivået etter siste istid. Det skyldes at det i Norge og resten av Skandinavia har vært en kraftig landheving som følge av at den fennoskandinaviske innlandsisen smeltet bort og vekten av den forsvant for ca. 11 500 år siden.

Framskrivningen for havnivået indikerer at det meste av Norge vil oppleve havstigning før slutten av dette århundret. Middelframskrivningen for scenario RPC8.5 er mellom 15 og 55 cm, avhengig av lokalitet.

Rapporten Sea Level Change for Norway: Past and Present Observations and Projections to 2100 (2015) gir en samlet og oppdatert presentasjon av havnivåendringer ut fra tilgjengelige data.

Mer informasjon

Norsk klimaservicesenter skal utarbeide klimaprofiler for landets fylker. Klimaprofil for Troms fylke er allerede utarbeidet som en pilot. For nærmere informasjon og oppdatert kunnskap fra nasjonal og internasjonal klimaforsking viser vi til Norsk klimaservicesenter , Miljødirektoratet og FNs klimapanels nettsider.

Miljødirektoratet har flere nyttige nettsider knyttet til klima og miljø:

• miljøkommune.nogir veiledning om miljølovverket

• Klimatilpasninggir aktuell kunnskap og informasjon om klimatilpasning

• Miljøstatus gir informasjon om miljø og klima i Norge.

Effekten av klimaendringene vil få betydning for det bygde miljø, både for plassering av bygninger og for hvilke laster bygningene må tåle.

Hensynet til klimatilpasning i arealplanleggingen er omtalt i kapittel 5 i NVEs retningslinje flaum og skredfare i arealplanar, revidert 2014. NVEs faktaark 3-2015 Hvordan ta hensyn til klimaendringer i arealplanleggingen gir også nyttig informasjon.

Hvordan påvirkes flomfaren?

Endringer i nedbør og temperatur vil føre til at flommønsteret endrer seg. Når temperaturen stiger, vil vårflommen komme tidligere. Når snømengdene blir redusert vil snøsmelteflommene i de store elvene bli mindre. Når vinternedbøren kommer som regn i stedet for snø, kan det bli flere flommer i vinterhalvåret. Også sommerregn kan skape alvorlige situasjoner. Framskrivninger for flom er usikre, og det er store lokale variasjoner.

Flom i små vassdrag

Klimaframskrivningene viser at det vil bli hyppigere episoder med styrtregn og derfor hyppigere og større flommer i små vassdrag. Langs små, bratte elver og bekker kan vannet grave ut nye løp eller rive med seg løsmasser i farlige flomskred. Her må man være særlig aktsom. Det framgår av NVEs retningslinje Flaum og skredfare i arealplanar, revidert 2014 at for alle vassdrag med nedslagsfelt mindre enn ca 100 km² må en regne med minst 20 % økning i vannføring på grunn av flom de neste 50 – 100 år. I arealplanleggingen må det tas hensyn til den økte flomfaren.

Flom i større vassdrag

Det framgår også av NVEs retningslinje at i enkelte regioner, særlig på Vestlandet og i Nordland, regner en med at flommene også i større vassdrag vil bli betydelig større. I mange vassdrag i disse regionene kan flomvannføringen ved dagens 200-årsflom øke med mer enn 20 % de neste 100 år, i noen mer enn 40 %. I arealplanleggingen må det tas hensyn til den økte flomfaren.

Oversvømmelse på grunn av overvann utenfor vassdrag

Med overvann menes overflateavrenning (regn og smeltevann) fra f.eks. plasser, gater og takflater. Hyppige episoder av styrtregn/ekstremnedbør vil føre til økt overvann og lokale oversvømmelser på steder der det ikke er vassdrag. Slike oversvømmelser kan medføre betydelige skader. Dette er det spesielt viktig å være oppmerksom på ved fortetting i urbane områder.

Havnivåstigning

Heving av havnivået kan føre til behov for å bygge lenger unna sjøen, eller å legge inn større sikkerhetsmarginer enn det man til nå har vært vant til.

Hvordan påvirkes skredfaren?

Det er mange ulike typer skred, og årsakssammenhengene mellom klima og skred er komplekse. Det er en klar sammenheng mellom nedbør, temperatur og vindforhold og ulike former for snøskred. Når temperaturen øker, reduseres faren for snøskred, men samtidig kan faren for sørpeskred og våtsnøskred øke. Hyppigere episoder med stor nedbørintensitet kan øke risikoen for jordskred og flomskred. Kvikkleireskred blir i de fleste tilfeller utløst av menneskelig aktivitet, men kan også utløses av lange perioder med mye regn og erosjon langs bekker og elver.

Endringer i nedbørsmønstre og nedbørsmengde kan innebære at det kommer skred i områder der dette ikke er kjent fra tidligere eller i områder hvor det tidligere ikke har vært slik fare. Flere store nedbørshendelser i bratt terreng tilsier økt fare for flomskred. Utvasking, snauhogst og skogbrann kan også føre til skredfare på nye steder.

Klima- og sårbarhetsanalyser for bygninger i Norge

Direktoratet for byggkvalitet har fått gjennomført klima- og sårbarhetsanalyser for bygninger i Norge (SINTEF Byggforsk). Disse analysene gir fylkesvise oversikter for havnivåstigning, årsmiddeltemperatur, årsnedbør, sesongnedbør, våt vinternedbør, risiko for råteskader og snølast kombinert med våt vinternedbør.

Analysene er basert på den forrige Klima i Norge-rapporten fra 2009, og kan gi nyttig informasjon om klimaets påvirkning på det bygde miljø:

• Rapport 102003348, Klima- og sårbarhetsanalyse for bygninger i Norge, snølast og våt vinternedbør

• Rapport 3E0119, Klima- og sårbarhetsanalyse for bygninger i Norge, videreføring av rapport 3B0325

• Rapport 3B0325, Klima- og sårbarhetsanalyse for bygninger i Norge: Utredning som grunnlag for NOU om klimatilpassing

Kapittel 4 tar for seg flomprosesser og angir hvilke sikkerhetsnivå som skal legges til grunn ved bygging i fareområder.

Videre gir kapitlet informasjon om flomkartlegging og hvilke sikringstiltak som kan være aktuelt i flomutsatte områder.

Med flom menes her oversvømmelse ved økt vannføring og vannstand i elver, bekker og vann som følge av stor nedbør og/eller snøsmelting, og oppdemming som følge av isgang eller skred.

Faren for skade ved flom vil variere med vanndybde og hastighet, og om det er erosjon og massetransport i vassdraget.

Erosjon er en fremskridende prosess hvor sikkerhetsnivået ikke kan angis som gjentaksintervall, slik som for flom. Byggverk må legges i sikker avstand fra erosjonsutsatt skråning, eventuelt må skråningen sikres mot erosjon.

I store sakteflytende elver vil det først og fremst være fare for materielle skader ved oversvømmelse. Kombinasjonen av mye regn og kraftig snøsmelting kan gi svært store flommer, men vil utvikle seg gradvis slik at det er tid til å evakuere.

I små, og særlig i bratte vassdrag, vil flommen utvikle seg raskere. Intense og kraftige byger kan gi stor vannføring i små elver og bekker, der nedbørfeltet er lite og responsen er rask. I noen tilfeller kan vannet brått ta nye veier utenfor det etablerte elveløpet, særlig hvis det er innsnevringer som følge av bruer eller kulverter. I vassdrag som går gjennom løsmasser vil vannet grave i elveskråningene, transportere massene nedover vassdraget, og avsette massene der vassdraget flater ut og strømmen avtar. Flom med svært stor masseføring i et bratt vassdrag kalles flomskred, og kan medføre fare for menneskeliv.

Kravene til sikkerhet mot flom er gitt i byggteknisk forskrift TEK10 § 7-2. Bestemmelsene gjelder sikkerhet mot saktevoksende flommer som normalt ikke medfører fare for menneskeliv. For typer av flommer som kan medføre fare for tap av menneskeliv, gjelder kravene for skred som er beskrevet i TEK10 § 7-3.

Bestemmelsen i § 7-2 gjelder også for stormflo. Stormflo er omtalt i Stormflo omtalt i kapittel 5.

Noen byggverk skal ikke plasseres i flomutsatte områder

Det følger av TEK10 § 7-2 første ledd at byggverk hvor konsekvensene av en flom vil være særlig store og gi uakseptable konsekvenser for samfunnet ikke skal plasseres i flomutsatt område

Kravet kan bare tilfredsstilles ved å plassere byggverket flomsikkert, det vil si at det ikke er en løsning å sikre eller tilpasse tiltaket slik at det tåler oversvømmelse. Bakgrunnen er at de spesielle tiltakene som denne bestemmelsen gjelder for må fungere også under flom, eller at flomskader kan gi livsfarlig forurensning.

Kravet gjelder byggverk som har nasjonal eller regional betydning for beredskap og krisehåndtering, slik som regionsykehus, regionale/nasjonale beredskapsinstitusjoner o.l. Kravet gjelder videre byggverk for virksomheter som omfattes av storulykkeforskriften. Dette er virksomheter med anlegg der det fremstilles, brukes, håndteres eller lagres farlige stoffer.

Byggverk i flomutsatt område er oppdelt i tre sikkerhetsklasser

Ved plassering av byggverk i flomutsatte områder er det definert tre sikkerhetsklasser med ulike flomstørrelser (angitt med gjentaksintervall), F1, F2 og F3. Hvilken sikkerhetsklasse ulike typer byggverk tilhører er avhengig av konsekvensene ved oversvømmelse. Konsekvensene er igjen avhengig av hvilke funksjoner byggverkene har og/eller kostnadene ved skader.

Sikkerhetskravene i TEK10 § 7-2 annet ledd kan oppnås enten

• ved å plassere byggverket utenfor flomutsatt område,

• ved å sikre det mot oversvømmelse eller

• ved å dimensjonere og konstruere byggverket slik at det tåler belastningene og skader unngås.

Der det er praktisk mulig bør en velge det første alternativet, dvs. plassere byggverket utenfor området som oversvømmes ved flom med det aktuelle gjentaksintervallet.

Bilde 4.2. Kvam i Gudbrandsdalen 2013. Store nedbørsmengder førte til flom og store ødeleggelser.

Foto: NTB Scanpix

Hvordan defineres flomfaren?

Sikkerhet mot flom reguleres ved sikkerhetsklasser med utgangspunkt i største nominelle årlige sannsynlighet. Flomstørrelser angis gjerne med et antall års gjentaksintervall. Gjentaksintervallet sier hvor ofte en flom eller stormflo av samme størrelse opptrer i gjennomsnitt over en lang årrekke. En flom med gjentaksintervall på 200 år, også kalt 200-årsflom, opptrer i gjennomsnitt hvert 200. år. Hvert år er sannsynligheten for 200-årsflom lik 1/200, det vil si 0,5 %. Dette utelukker ikke at en kan få to 200-årsflommer med kort tids mellomrom. Beregning av gjentaksintervall for flom er basert på historiske observasjoner og måling av vannføring og/eller vannstand.

Oversikt over sikkerhetsklassene og retningsgivende eksempler

Tabellen nedenfor viser eksempler på byggverk som er knyttet til TEK10 § 7-2 første og annet ledd.

For tilbygg og bruksendring følger det av § 7-2 femte ledd at noen mindre tiltak på eksisterende byggverk omfattes av sikkerhetsklasse F1, selv om bygningen som skal utvides eller bruksendres omfattes av sikkerhetsklasse F2 eller F3 for flom. For at tiltaket skal kunne plasseres i F1 skal tiltaket blant annet ikke føre til redusert personsikkerhet og heller ikke omfatte etablering av ny bruksenhet. Slike tilbygg og bruksendringer framgår ikke av tabellen nedenfor.

Sikkerhetsklasse F1

gjelder tiltak der oversvømmelse har liten konsekvens. Dette omfatter byggverk med lite personopphold og små økonomiske eller andre samfunnsmessige konsekvenser.

Sikkerhetsklasse F2

gjelder tiltak der oversvømmelse har middels konsekvens. Dette omfatter de fleste byggverk beregnet for personopphold. De økonomiske konsekvensene ved skader på byggverket kan være stor, men kritiske samfunnsfunksjoner settes ikke ut av spill.

I deler av flomutsatte områder kan det være større fare enn ellers. I flomutsatte områder der det under flom vil være stor dybde eller sterk strøm bør det være samme sikkerhetsnivå som sikkerhetsklasse F3. Dette gjelder områder der dybden er større enn 2 m og der produktet av dybde og vannhastighet (i m/s) er større enn 2 m ²/s.

Sikkerhetsklasse F3

gjelder tiltak der oversvømmelse har stor konsekvens. Dette omfatter byggverk for sårbare samfunnsfunksjoner og byggverk der oversvømmelse kan gi stor forurensning på omgivelsene.

Bestemmelsen i § 7-2 første ledd omfatter tiltak der konsekvensen av en flom er særlig stor. Slike tiltak skal ikke plasseres i flomutsatt område.

Tabell 4.2. Eksempler på byggverk som er knyttet til TEK10 § 7-2 første og annet ledd

Byggverk skal plasseres eller sikres slik at det ikke oppstår skade ved erosjon

Byggverk må legges i sikker avstand fra erosjonsutsatt skråning, eventuelt må skråningen sikres mot erosjon. Mer informasjon om erosjon er gitt i veiledningen til TEK10.

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har utarbeidet flomsonekart for de mest skadeutsatte strekningene i Norge. Kartene viser hvilke områder som oversvømmes ved ulike gjentaksintervall. Det er også oppgitt vannstand for ulike tverrprofiler, og en sikkerhetsmargin som skal legges til ved planlegging av ny bebyggelse. Flomsonekartene er basert på historiske observasjoner og måling av vannføring og/eller vannstand. For vassdrag med utløp i sjø er stormflo lagt inn i analysen. Kartene er produsert på digital form slik at brukerne kan nytte dataene i egne verktøy. Kartene er tilgjengelig som WMS-tjeneste og for nedlastning, se detaljer i NVEs kartkatalog.

Flomsonekartene gir verdifull informasjon for å dokumentere at sikkerhetskravene for flom er oppfylt. I tillegg kan kartene brukes som grunnlag for sikringstiltak, flomvarsling og beredskapsplanlegging.

Ved mistanke om flomfare der det ikke er utarbeidet flomsonekart, må det innhentes nødvendig kompetanse til å utrede flomfaren. I kapittel 11 Roller og ansvar blir det redegjort for hvem som har hovedansvaret for å kartlegge og utrede at det foreligger tilstrekkelig sikkerhet mot naturpåkjenninger i de ulike fasene i plan- og byggesaksprosessene.

Forutsetningen for å plassere byggverk i områder der sannsynligheten for flom er større enn minstekravet i forskriften, er at det gjennomføres risikoreduserende tiltak. Dette kan være sikringstiltak i området eller tilpasning av bebyggelsen. De risikoreduserende tiltakene må redusere sannsynligheten for eller konsekvensen av flomvann mot bebyggelsen til det nivå som er angitt i forskriften.

Der det ikke er praktisk mulig å plassere eller sikre byggverk mot flom, kan en utforme og dimensjonere byggverket slik at det tåler oversvømmelse og dermed ikke fører til fare for mennesker eller større materielle skader.

Byggverk som i kraft av sin funksjon må ligge i flomutsatte områder, slik som kaier, bruer, pumpehus og lignende, må konstrueres og oppføres slik at de er i stand til å tåle belastningene under flom. Sikkerheten for dammer og andre vassdragstiltak er regulert etter reglene i vannressursloven og tilhørende forskrifter.

Eksempler på sikringstiltak:

• heve byggegrunnen til flomsikkert nivå

• flomvoller/flomverk eller utvidelser av elveløp for å hindre oversvømmelser

• erosjonssikring av elvebredder og -bunn for å hindre utrasinger eller at elva tar seg nytt løp

• sedimentasjonsbasseng for å fange opp løsmasser i elveløp på en kontrollert måte

• reguleringsmagasiner som holder tilbake flomvann og demper flomtoppen

• bygge uten kjeller

Kapittel 5 omtaler kort hva stormflo er og gir informasjon om kartlegging av stormflo. Kapitlet sier også litt om sikringstiltak og inneholder en del linker til andre nettsider som har mer informasjon om stormflo.

Kravene til sikkerhet mot flom gjelder også for stormflo. I punkt 4.2. Sikkerhet mot flom i denne veiledningen er disse bestemmelsene omtalt.

Den vannstanden vi observerer består av astronomisk tidevann og værets bidrag til vannstanden.

Astronomisk tidevann er de vannstandsendringene som kommer av tiltrekningskreftene mellom jord, måne og sol. De er størst ved ny- og fullmåne, da ligger solen, månen og jorden på en rett linje og trekker i samme retning. Resultatet er ekstra høye høyvann og lave lavvann. Fra Vestlandet og nordover har vi de største tidevannsforskjellene et par dager etter ny- eller fullmåne, mens på Sørlandet og i Oslofjorden har vi de største tidevannsforskjellene to-tre dager før ny- eller fullmåne. Periodene med ekstra store tidevannsforskjeller kaller vi springperioder.

Endringer i lufttrykk og i vind kan ha stor innvirkning på vannstanden langs kysten. Lavt lufttrykk fører til høy vannstand, og kraftig pålandsvind vil presse vann inn mot land slik at vi får høyere vannstand ved kysten. For norskekysten gjelder dette for det meste vind fra sør og vest.

Stormflo er et begrep som brukes når værets bidrag til vannstanden er stort - slik at den totale vannstanden på ett sted blir ekstra høy. Fra Vestlandet og nordover må stort bidrag fra været falle sammen med en springperiode for at vi kaller det en stormflo.

For stormflo gjelder de samme sikkerhetsnivåene som for flom. Kravene til sikkerhet mot stormflo er gitt i TEK10 § 7-2 første og annet ledd. Disse bestemmelsene er omtalt i punkt 4.2. Sikkerhet mot flom i denne veiledningen.

Kartverket har lange serier med vannstandsmålinger, og disse er brukt til å beregne vannstandsnivå med ulike gjentaksintervall, det vil si det havnivået som i gjennomsnitt vil overstiges en gang i løpet av gjentaksintervallet (for eksempel 200 år). Disse nivåene vil endre seg med tiden som følge av klimatisk havnivåstigning. Informasjon om tidevann, offisielle vannstandsnivåer og framskrivninger for havnivå er å finne på Kartverkets temaside for vannstand og havnivå og i rapporten Sea Level Change for Norway: Past and Present Observations and Projections to 2100.

I tillegg til selve vannstanden må en også vurdere bølgehøyder som kan opptre samtidig med stormfloen på det aktuelle stedet. Det er bølgekreftene som ved høye sjøvannstander ofte gir de største skadene.

I DSBs veileder Havnivåstigning og stormflo - samfunnssikkerhet i kommunal planlegging gis det råd om hvordan kommuner og andre kan gå fram for å skaffe seg oversikt over farer, risikoer og sårbarhet for havnivåstigning, stormflo og bølgepåvirkning.

Forutsetningen for å plassere byggverk i områder der sannsynligheten for stormflo er større enn minstekravet i forskriften er at det gjennomføres risikoreduserende tiltak. Dette kan være sikringstiltak i området eller tilpasning av bebyggelsen. De risikoreduserende tiltakene må redusere sannsynligheten for eller konsekvensen av stormflo mot bebyggelsen til det nivå som er angitt i forskriften.

Der det ikke er praktisk mulig å plassere eller sikre byggverk mot stormflo, kan en utforme og dimensjonere byggverket slik at det tåler oversvømmelse og dermed ikke fører til fare for mennesker eller større materielle skader.

Byggverk som i kraft av sin funksjon må ligge i områder som kan bli utsatt for stormflo, slik som kaier, bruer, pumpehus og lignende, må konstrueres og oppføres slik at de er i stand til å tåle belastningene under stormflo.

Eksempler på sikringstiltak:

• molo som stormflovern

• heve byggegrunnen til flomsikkert nivå

• bygge uten kjeller

Kapittel 6 tar for seg ulike typer skred, som skred i fast fjell, løsmasseskred, snøskred og sørpeskred og hvilke sikkerhetsnivå som skal legges til grunn ved bygging i fareområder.

Videre gir kapitlet informasjon om skredundersøkelser og skredkartlegging og hvilke sikringstiltak som kan være aktuelt i skredutsatte områder.

Et skred vil inneholde stein, løsmasser eller snø, noen ganger i kombinasjon, og en større eller mindre andel vann. Eksempler på skred er steinsprang, steinskred, leirskred, kvikkleireskred, løsmasseskred, flomskred, jordskred, snøskred og fjellskred.

Skred, og da særlig store fjellskred, kan føre til flodbølger og flom i fjorder og vassdrag som kan få store konsekvenser for mennesker og miljø. Det kan oppstå skadelige lufttrykkvirkninger fra store skred i bratt terreng.

Skred kan deles inn i:

• skred i fast fjell

• løsmasseskred

• snøskred

• sørpeskred

Skredtypene er kort omtalt nedenfor.

Skred i fast fjell

Steinsprang og steinskred

Et steinsprang eller steinskred oppstår når en eller flere steinblokker løsner fra en bratt fjellside og faller, spretter, ruller eller sklir nedover en skråning til terrenget flater ut. Steinskred og steinsprang løsner ofte i bratte fjellparti der helningen på terrenget er større enn 40 til 45 grader.

Begrepet steinsprang brukes når det er et lite volum (inntil noen hundre kubikkmeter). Steinskred brukes når det er et større volum (noen få hundre til mer enn hundretusen kubikkmeter).

Fjellskred

Begrepet fjellskred brukes om hendelser med svært store volum, fra tusenvis til millioner av kubikkmeter. Bratte fjellsider som har svakhetssoner og som sprekker opp er over tid utsatt for fjellskred. I Norge er det flere ustabile fjellparti som blir overvåket, for eksempel Mannen og Åkneset.

Slike fjellpartier forskyver seg langsomt med hastighet fra bare noen millimeter pr. år og opp til meter pr. år. Utviklingen kan imidlertid gå svært raskt i det siste stadiet. Under bevegelsene blir fjellet oppsprukket og oppdelt, og det kan danne seg sprekker. Steinmassene vil etterhvert bli ytterligere oppdelt og skredet kan få svært høy hastighet.

Et fjellskred er større enn et steinskred og har høyere mobilitet. Skredmasser i et fjellskred kan oppføre seg som en massestrøm med lang rekkevidde, mens steinmasser i et steinskred faller til ro i selve skråningen eller i bunnen av den.

Store fjellskred med påfølgende flodbølge

Store fjellskred har ført til noen av de verste naturkatastrofene vi har hatt i Norge, spesielt på Vestlandet. Dersom store fjellparti løsner fra fast fjell og styrter med enorme krefter ned i fjorder eller innsjøer, vil det føre til store flodbølger. Skader kan dermed også oppstå på steder langt unna skredet. Fare for store fjellskred med påfølgende flodbølge har vært knyttet til områder i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og Troms.

Løsmasseskred

Begrepet løsmasser brukes for alle typer masser som ligger over fast fjell. Løsmasser kan bestå av stein, grus, sand, silt og leire og jordsmonn med høyt innhold av organisk materiale (torv). Ofte beskrives løsmassene med utgangspunkt i hvordan de ble dannet, som for eksempel marin leire, morene avsetninger, forvitringsmateriale, elveavsetninger og ur.

Løsmasseskred er fellesbetegnelsen for alle skred i løsmasser. Denne gruppen kan deles inn i fire skredtyper:

• jordskred

• flomskred

• leirskred

• kvikkleireskred

De største forskjellene er knyttet til løsmassenes kornstørrelse, terrengform og vanninnhold. Dette fører til ulikheter i løsneforhold, utløsningsmekanismer, bevegelse, utløpsdistanse og avsetningsform.

Jordskred

Jordskred er raske utglidninger og bevegelse av vannmettede løsmasser i bratte skråninger, utenfor definerte vannveier. Helningen må normalt være brattere enn 25-30°. Menneskelige inngrep, som hogst og veger som endrer dreneringsforholdene, kan øke faren for jordskred.

Flomskred

Flomskred er hurtige, flomlignende skred som opptrer langs elve- og bekkeløp, også der det vanligvis ikke er permanent vannføring. Vannmassene kan rive løs og transportere store mengder løsmasser, større steinblokker, trær og annen vegetasjon i og langs løpet.

Leirskred

Leire består av ørsmå partikler, mindre enn 0,002 mm, som er dannet gjennom forvitring eller knuse- og slipeprosesser i naturen. Partiklene vaskes vekk av rennende vann for så å bli sedimentert i rolig vann - både i ferskvann og saltvann.

Naturlige leirskråninger vil i de fleste tilfeller ha liten sikkerhet mot skred. Mindre skred og utglidninger kan derfor utløses ved beskjedne endringer i skråningshøyde, skråningshelling eller grunnvannstand.

Den vanligste formen for leirskred er grunne overflateglidninger. Leirskred i form av innsynkning i overkant av skråning og utglidning i underkant, er også ganske vanlig. Slike skred vil normalt ikke forplante seg bakover i vesentlig grad. Denne skredformen er typisk for skred som ikke ligger i kvikkleireområder.

Figur 6.1. Prinsippskisse av leirskred i form av innsynkning/utglidning med dyp glideflate (trykk på krysset for å forstørre figuren).

Skred i leireskråninger som ikke er kvikk er vanligvis begrenset i omfang og konsekvens, men kan være alvorlige dersom de berører infrastruktur og bebyggelse.

Kvikkleireskred

Kvikkleire oppstår i marint avsatt leire, det vil si leire som under og rett etter siste istid ble avsatt i saltvann og som deretter har steget over havnivå. Saltvannet førte til at partiklene ble sedimentert med en porøs oppbygging, omtrent som en korthusstruktur, der hulrommene (porene) ble fylt med saltvann. Saltinnholdet ga sterke bindingskrefter og med det en sterk konstruksjon. Gjennom årenes løp har ferskvann vasket bort mye av saltet. Når saltinnholdet kommer under et visst nivå blir bindingene svekket, korthusstrukturen ustabil, og det kan dannes kvikkleire.

Kvikkleire mister sin fasthet og blir flytende når den blir omrørt. Når den får ligge uforstyrret kan den være svært fast.

Kvikkleire kan opptre i større eller mindre områder under den marine grense. Ved tiltak i eller på terrenget kan leiren bli flytende, og skred kan forplante seg raskt, også over betydelige avstander. Typisk for kvikkleireskred er at et mindre initialskred utløser et større skred bakover og til sidene. Etter raset vil partiklene danne en tettere struktur som gjør leira mye fastere. Slik leire kan aldri mer bli kvikk.

Snøskred

Snøskred er en plutselig forflytning av store mengder snø nedover en fjellside eller en skråning. Snøskred utløses vanligvis der terrenget har helling mellom 30° og 50°. De fleste snøskred oppstår på grunn av naturlige forhold, men noen blir utløst av mennesker som beveger seg i terrenget.

Snøskred blir gjerne delt inni to hovedgrupper: løssnøskred og flakskred. Begge disse skredtypene kan deles basert på vanninnholdet; tørrsnøskred og våtsnøskred.

Sørpeskred

Sørpeskred er hurtige, flomlignende skred av vannmettet snø. Sørpeskred følger ofte senkninger i terrenget og oppstår når det er dårlig drenering i grunnen, for eksempel på grunn av tele og is. Sørpeskred kan gå i ganske flatt terreng. Skredmassene har høy tetthet, og selv skred med lite volum kan gjøre stor skade.

Kravene til sikkerhet mot skred er gitt i byggteknisk forskrift (TEK10) § 7-3. Kravene gjelder alle typer skred. Bestemmelsene gjelder også sekundærvirkninger av skred, for eksempel flodbølger og flom. For sikkerhet mot kvikkleireskred er det i veiledningen til TEK10 § 7-3 beskrevet en egen prosedyre for beregning av sikkerhet.

Noen byggverk skal ikke plasseres i skredfarlige områder

Noen byggverk skal ikke plasseres i skredfarlige områder jf. byggteknisk forskrift (TEK10) § 7-3 første ledd. Dette gjelder byggverk hvor konsekvensene av en skredhendelse, herunder sekundærvirkninger, vil være særlig store og gi uakseptable konsekvenser for samfunnet. Kravet gjelder for alle typer skred, også kvikkleireskred. Kravet kan bare tilfredsstilles ved å plassere byggverket utenfor skredfarlig område, dvs. at det ikke er en løsning å sikre byggverket mot skred. Hensikten med bestemmelsen er at noen spesielle byggverk må fungere ved store skredulykker, eller at et skred kan gi livsfarlig forurensning, jf. tabell 6.2 nedenfor.

Byggverk i skredfarlige områder er oppdelt i tre sikkerhetsklasser

Det er definert tre sikkerhetsklasser for skred jf. TEK10 § 7-3 annet ledd, se tabell 6.2 nedenfor. Sikkerhetsklassene er delt inn etter sannsynlighet for skred og konsekvens ved skred. Bestemmelsen skal ivareta både sikkerhet for menneskeliv og for materielle verdier.

Sikkerhetskravene kan oppfylles enten ved å:

• plassere byggverket utenfor området som har større skredfare enn TEK10 tillater for det aktuelle byggverket, eller

• utføre sikringstiltak som reduserer sannsynligheten for skred mot byggverket og tilhørende uteareal slik at kravet i TEK10 blir oppfylt, eller

• dimensjonere og konstruere byggverket slik at det tåler belastningene et skred kan medføre.

Der det er praktisk mulig bør en velge å plassere byggverket utenfor det skredfarlige området.

Hvordan defineres skredfaren?

Skredfaren angis som regel med årlig sannsynlighet for skred. Gjentaksintervall brukes ofte i forbindelse med skred som gjentar seg, for eksempel snøskred. Et snøskred med gjentaksintervall 1000 år, ofte kalt 1000-årsskred, har en årlig sannsynlighet på 1/1000, det vil si 0,1 %. Dette utelukker ikke at en kan få to 1000-årsskred med kort tids mellomrom.

Sannsynligheten for at et byggverk skal rammes av skred er avhengig av sannsynligheten for at et skred skal løsne, sannsynlig skredløp og utløpsdistanse. Det lar seg ikke gjøre å beregne skredsannsynligheten eksakt, og TEK10 angir derfor krav til nominell årlig sannsynlighet. Nominell sannsynlighet er en antatt verdi der det i tillegg til teoretiske beregningsmetoder brukes faglig skjønn. I områder som kan utsettes for flere typer skred er det den samlede nominelle årlige sannsynligheten for skred som skal legges til grunn.

Sannsynligheten angir den årlige sannsynligheten for skredskader av betydning, dvs. skred med intensitet som kan medføre fare for liv og helse og/eller større materielle skader. Dette innebærer at en for de fleste skredtyper kan redusere utløpsområdet i forhold til det maksimale utløp til skred med den aktuelle sannsynligheten.

I fjellsider og skråninger der skred kan opptre tilfeldig langs fjellsiden, må sannsynligheten for skred ses i sammenheng med bredden på skredet og utstrekningen av det utsatte området. Nominell sannsynlighet for skred er definert som sannsynlighet for skred pr. enhetsbredde på 30 m på tvers av skredretningen når tomtebredden ikke er fastlagt.

For kvikkleireskred er det umulig å gradere skredfare etter sannsynlighet. Det er derfor i veiledningen til TEK10 beskrevet en egen prosedyre for hvordan tilfredsstillende sikkerhet mot kvikkleireskred etter TEK10 § 7-3 annet ledd kan oppnås. Du kan lese mer om kvikkleireskred her.

Oversikt over sikkerhetsklassene og retningsgivende eksempler

Bestemmelsen i TEK10 § 7-3 annet ledd angir tre sikkerhetsklasser for skred. Tabellen nedenfor viser eksempler på byggverk som knyttet til TEK10 § 7-3 første og annet ledd.

For tilbygg og bruksendring følger det av § 7-3 tredje ledd at noen mindre tiltak på eksisterende byggverk omfattes av sikkerhetsklasse S1, selv om bygningen som skal utvides eller bruksendres omfattes av sikkerhetsklasse S2 eller S3 for skred. For at tiltaket skal kunne plasseres i S1 skal tiltaket blant annet ha liten konsekvens for personsikkerhet og heller ikke omfatte etablering av ny bruksenhet. Slike tilbygg og bruksendringer framgår ikke av tabellen nedenfor. § 7-3 tredje ledd omfatter ikke tiltak som ligger innenfor områder med fare for kvikkleireskred.

Sikkerhetsklasse S1 omfatter tiltak der et skred vil ha liten konsekvens. Dette kan eksempelvis være byggverk der det normalt ikke oppholder seg personer og der det er små økonomiske eller andre samfunnsmessige konsekvenser.

Sikkerhetsklasse S2 omfatter tiltak der et skred vil gi middels konsekvenser. Dette kan eksempelvis være byggverk der det normalt oppholder seg maksimum 25 personer og/eller der det er middels økonomiske eller andre samfunnsmessige konsekvenser.

For bygninger som inngår i sikkerhetsklasse S2 kan kravet til sikkerhet for tilhørende uteareal reduseres til sikkerhetsnivået som er angitt for sikkerhetsklasse S1 (1/100). Dette fordi eksponeringstiden for personer og dermed faren for liv og helse normalt vil være vesentlig lavere utenfor bygningene.

Sikkerhetsklasse S3 omfatter tiltak der et skred vil føre til store konsekvenser. Dette kan eksempelvis være byggverk der det normalt oppholder seg mer enn 25 personer og/eller der det er store økonomiske eller andre samfunnsmessige konsekvenser.

For bygninger som inngår i sikkerhetsklasse S3 kan det vurderes å redusere kravet til sikkerhet for tilhørende uteareal til sikkerhetsnivået som er angitt for sikkerhetsklasse S2 (1/1000), dersom dette vil gi tilfredsstillende sikkerhet for tilhørende uteareal. Momenter som må vurderes i denne sammenheng er blant annet eksponeringstiden for personer og antall personer som oppholder seg på utearealet.

Bestemmelsen i § 7-3 første ledd omfatter tiltak der skred vil ha særlig stor konsekvens. Dette gjelder byggverk hvor konsekvensene av en skredhendelse, herunder sekundærvirkninger, vil være særlig store og gi uakseptable konsekvenser for samfunnet. Slike byggverk skal ikke plasseres i skredfarlig område.

Tabell 6.2. Eksempler på byggverk som knyttet til § 7-3 første og annet ledd

Tilfredsstillende sikkerhet mot kvikkleireskred

Det spesielle med arbeider som berører kvikkleireforekomster er at konsekvensene av arbeidene i stor grad kan gå ut over andre. Om et tiltak øker faren for kvikkleireskred, øker det ikke bare faren for at det man selv bygger skal bli tatt av skred, men også faren for at annen bebyggelse innenfor faresonen kan bli rammet av skred.

Kvikkleireskred opptrer som en engangshendelse. Kravet til sikkerhet i TEK10 § 7-3 gjelder også for denne faretypen, men i praksis vil det være umulig å angi sannsynlighet for kvikkleireskred. Derfor er sikkerhetsklassene i § 7-3 annet ledd ikke så godt egnet. I veiledningen til TEK10 § 7-3 er det beskrevet en egen prosedyre for hvordan tilfredsstillende sikkerhet mot kvikkleireskred etter TEK10 § 7-3 annet ledd kan oppnås. § 7-3 tabell 1 i veiledningen til TEK10 gir preaksepterte ytelser for sikkerhet mot kvikkleireskred (områdestabilitet).

For mer informasjon om kvikkleire og kvikkleireskred og for vurdering og prosjektering av sikkerhet og utredning av områdestabilitet, se prosedyren beskrevet i veiledningen til TEK10 kap. § 7-3 og NVEs veileder 7-2014 Sikkerhet mot kvikkleireskred - Vurdering av områdestabilitet ved arealplanlegging og utbygging i områder med kvikkleire og andre jordarter med sprøbruddegenskaper.

Kravet i § 7-3 første ledd om at noen byggverk ikke kan plasseres i skredfarlig område gjelder også ved utbygging i kvikkleireområder.

Bilde 6.2 Kvikkleireskred i Namsos i 2009. Foto: NTB Scanpix

Der det kan være tvil om det foreligger fare for skred, skal person(er) med dokumentert kompetanse gjennomføre skredtekniske analyser og beregninger.

For å dokumentere at sikkerhetsnivået i TEK10 er oppfylt gir skredkart verdifull informasjon. Informasjonen fra slike kart kan vurderes opp mot sikkerhetskravet for aktuelle bygninger. Dersom kartleggingen viser at sannsynligheten for en hendelse er større enn det som er gitt i TEK10, må kommunen gi avslag på byggesøknaden eller be om ytterligere dokumentasjon på at sikkerheten likevel er ivaretatt.

Det finnes tre kategorier kart som brukes i forbindelse med arealplanlegging og byggesaksbehandling; aktsomhetskart, faresonekart og faregradskart-kvikkleire. I tillegg kartlegges det ustabile fjellpartier i Norge gjennom det statlige kartleggingsprogrammet for store fjellskred.

Kartene er tilgjengelig som WMS-tjeneste og for nedlasting, se detaljer i NVEs kartkatalog. Kartene er også tilgjengelig på NVE Atlas og NVE Skrednett. De kan også lastes ned på NVEs nedlastingsløsning for geodata (gammel versjon).

Aktsomhetskart for skred

Aktsomhetskart er grove oversiktskart som er ment å gi en første indikasjon på mulig skredfare. Kartene viser potensielle løsne- og utløpsområder, men sier ikke noe om sannsynligheten for skred. Aktsomhetskart bør brukes sammen med lokalkunnskap for identifisering av fare på kommuneplannivå. De landsdekkende kartene er utarbeidet av Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) på oppdrag fra NVE.

Det finnes i dag fire typer aktsomhetskart:

• Aktsomhetskart for steinsprang

  Det landsdekkende kartet viser områder der en må utvise aktsomhet for steinsprang. Disse kartene er utarbeidet av NGU i 2009. For mer informasjon og nedlasting av kartdata, se NVEs nettsider.

• Aktsomhetskart for snøskred

  Aktsomhetskartet viser potensielle løsne- og utløpsområder for snøskred. Kartet er utarbeidet av NGU i 2010. For mer informasjon og nedlasting, se NVEs nettsider.

• Aktsomhetskart for jord- og flomskred

  Kartene viser områder med potensiell fare for jord- og flomskred. Kartet dekker skredtypene jordskred og små og mellomstore flomskred. Kartet er utarbeidet i 2014. For mer informasjon og nedlasting, sjå NVEs nettsider.

• Aktsomhetskart for snø- og steinskred

  For deler av landet finnes det eldre aktsomhetskart for stein- og snøskred fra Norges Geotekniske Institutt (NGI) som er utarbeidet over flere tiår. Kartene er i tillegg til modellering basert på enkle feltbefaringer i områder med bebyggelse, der lokale terrengforhold, skogdekke og andre lokale forhold er vurdert. For områder som er dekket av NGIs kart kan disse brukes istedenfor det landsdekkende kartet for snøskred.

Byggverk som reguleres av sikkerhetskravene i § 7-3 annet ledd kan plasseres i områder der sannsynligheten for skred er større enn minstekravet i forskriften. Forutsetningen er at det gjennomføres sikringstiltak som reduserer sannsynligheten for skred mot byggverket og tilhørende uteareal til det nivå som er angitt i forskriften.

Sikringstiltak gjennomføres enten i forbindelse med ny utbygging for å ivareta kravene til sikkerhet i TEK10, eller for å bedre sikkerheten for eldre bebyggelse.

Sikringstiltak kan deles i tre grupper:

• Tiltak i utløsningsområdet: Tiltak som skal hindre at skred blir utløst

• Tiltak i skredløpet: Tiltak som skal lede skredet bort fra utsatt område og eventuelt redusere utløpslengden til skredet

• Tiltak i utløpsområdet: Tiltak som skal stoppe, bremse eller på annen måte hindre skred i å nå bebyggelse, veier eller lignende. Selve bygningene kan dimensjoneres til å tåle krefter fra skred dersom skredlastene ikke er for store. Maksimal skredlast bør ikke være større enn anslagsvis 50 kPa - 60 kPa.

Eksempler på skredsikring er:

• snøskredgjerder, fjellbolter og nett for å hindre at skred utløses

• avledning av overvann eller drenering for å redusere sannsynligheten for løsmasse- eller fjellskred

• fangnett, bremse-, lede- eller fangvoller som skal hindre at skredmasser når områder der de kan gjøre skade

• motfylling i skråningsfot, utslaking/avlasting eller armering for å stabilisere løsmasseskråninger

Skog kan bidra til å hindre utløsing av snøskred, stanse steinsprang og at jordskredfare reduseres. Bevaring av skog og riktig skogskjøtsel er viktig for skredforebygging i bratt terreng, og kan samtidig gi miljøgevinst.

Kapittel 7 omtaler kort hva radon er, gir informasjon om kravene til sikkerhet mot radon og om kartlegging av radon. Det gis også informasjon om hvor man kan hente nyttig informasjon og veiledning om temaet radon.

Radon er en usynlig og luktfri gass og der det er radon i inneluften øker risikoen for lungekreft. Radongassen stammer fra uran som finnes i berggrunn og jordsmonn. Bygge­grunnen er dermed den viktigste radonkilden for bygninger i Norge. Den høyeste risikoen er knyttet til alunskifer og alunskiferrik jord. Lokale grunnforhold er derfor avgjørende for mengden radon som kan trenge inn i en bygning.

Radonproblematikk kan også være knyttet til tilkjørt pukk, byggematerialer med stein og husholdningsvann fra borebrønner. Det er utarbeidet en nasjonal strategi knyttet til radon, Strategi for å redusere radoneksponeringen i Norge finner du her.

Byggteknisk forskrift (TEK10) § 13-5 om radon stiller krav til bygnings­messig prosjektering og utførelse i forhold til radonkonsentrasjon i inneluften. Det følger av § 13-5 første ledd i TEK10 at bygning skal prosjekteres og utføres med radonforebyggende tiltak slik at innstrømningen av radon fra grunn begrenses. Årsgjennomsnittet for radonkonsentrasjonen i inneluft skal ikke overstige 200 Bq/m³.

Forskriften setter som minstekrav at bygninger som er beregnet for varig opphold både skal ha radonsperre mot grunnen og at det skal være tilrettelagt for egnet tiltak i byggegrunnen som kan aktiveres når radonkonsentrasjonen i inneluft overstiger 100 Bq/m³. Disse minstekravene gjelder ikke dersom det kan dokumenteres at dette er unødvendig for å tilfredsstille § 13-5 første ledd.

Forhøyet radonfare som følge av forhold i byggegrunn vil normalt ikke gjøre et område ubrukelig. Det er mulig å prosjektere et byggverk med tilstrekkelig sikkerhet mot høye kon­sent­­rasjoner av radon i inneluften.

Tilkjørte masser, som for eksempel pukk, kan føre til radonproblemer i bygninger som ellers er bygd på problemfri grunn. Derfor bør man etterspørre dokumentasjon på radium- /urankonsentrasjoner i tilkjørte masser. Konsentrasjon av radium (Ra-226) i massene bør være så lav som mulig, og lavere enn 150 Bq/kg (becquerel per kilogram). For pukk tilsvarer dette 12 ppm uran (parts per million). Dersom massene legges over bygningens radonsperre, er det særlig viktig at radium- og urankonsentrasjonen er lav. Radonkonsentrasjonen skal framgå av produktdokumentasjonen for pukk og byggematerialer. Strålevernets grenseverdi er anbefalt å være så lav som mulig og under 150 Bq/m³.

Mer informasjon knyttet til radon fra tilkjørt masser kan du finne i StrålevernInfo frå Statens Strålevern om tilrådd grenseverdi for radon frå tilkjøurde massar under bygg.

Det vises for øvrig til anvisning 520.706 Sikring mot radon ved nybygging og 701.706 Tiltak mot radon i eksisterende bygninger fra SINTEF Byggforsk.

Norges geologiske undersøkelse (NGU) og Statens Stålevern har utviklet nasjonalt nasjonalt aktsomhetskart for radon. Kartene er basert på inneluftmålinger av radon og kunnskap om geologiske forhold. Dataene kan gi den enkelte kommune grunnlag for en første vurdering av radonfare ved arealplanlegging og miljørettet helsevern. Interaktivt kart som viser aktsomhetsområde for radon for den enkelte kommune er tilgjengeleg på NGUs hjemmeside.

Tiltak mot radon fra grunnen kan deles i tre hovedgrupper:

• tetting av konstruksjonen mot grunnen

• forbedring av ventilasjon i bygning

• ventilering av grunnen/trykkendring
  
  

Nye bygninger

For å begrense innstrømningen av radonholdig luft fra byggegrunnen, vil forebyggende tiltak som oftest være av bygningsteknisk art. Det er vanskelig å gjennomføre egnede tiltak etter at byggverket er oppført. Derfor skal normalt alle bygninger både utføres med radonsperre mot grunnen og tilrettelegges for egnet tiltak i byggegrunn som kan aktiveres når radonkonsentrasjonen i inneluft overstiger 100 Bq/m³. Eksempler på egnede bygningstekniske tiltak er å legge radonmembran (radonsperre/tettesjikt mot grunnen), å installere god balansert ventilasjon og å montere radonbrønn i gulv mot grunnen.

Eksisterende bygninger

Dersom radonmåling i eksisterende bygning avdekker radonkonsentrasjon over grenseverdiene, er det fornuftig å starte med enkle og billige tiltak, deretter måle radonkonsentrasjonen på nytt og eventuelt foreta nødvendige og mer omfattende tiltak.

Enkle tiltak for tetting av konstruksjonen mot grunnen kan være pussing av eventuelt utett vegg mot terreng, tetting av hull/sprekker i betongkonstruksjon, tetting av fuger og sprekker mellom ulike bygningsdeler og i støpeskjøter. Enkle tiltak for å øke ventilasjonen kan være aktiv bruk av ventiler og/eller installere vifter.

Dette kapitlet omtaler hvilke krav til sikkerhet mot naturpåkjenninger som gjelder for eksisterende byggverk som ligger innenfor et fareområde. Disse kravene gjelder for arbeider som omfattes av plan- og bygningslovens virkeområde.

Alminnelig vedlikehold er ikke omfattet av plan- og bygningsloven, og kan gjøres uavhengig av kravene til sikkerhet mot naturpåkjenninger.

Kravene til sikkerhet mot naturpåkjenninger ved utvidelse og ved endring av eksisterende bebyggelse er de samme som for nybygg.

Det betyr at arbeider på et eksisterende bygg ikke kan gjennomføres der flom og skred kan skje oftere enn det dagens lov og forskrift aksepterer for nybygg. Ny viten og nye kartlegginger har medført at vi i dag har større kunnskap om fareområder. Videre er kravene til sikkerhet mot naturpåkjenninger relativt nye i forhold til mye av den eksisterende bygningsmassen. Mange eldre bygg er derfor lovlig plassert i områder hvor de i dag ikke ville bli tillatt satt opp.

I praksis kan dette innebære at bygg som allerede ligger i et fareområde ikke kan bli utvidet eller ombygd fordi dagens krav til sikkerhet mot flom og skred ikke er oppfylt. Hvis det skal utføres arbeider som ikke er i tråd med dagens krav, vil det kreve dispensasjon etter plan- og bygningsloven kapittel 19, eller egen tillatelse til å fravike forskriften etter pbl. § 31-2 om tiltak på eksisterande byggverk.

Også ved gjenoppbygging etter brann eller annen skade gjelder samme krav til sikkerhet som for nybygg.

Alminnelig vedlikehold kan man imidlertid gjøre uavhengig av krav til sikkerhet mot naturpåkjenninger. Alminnelig vedlikehold er ikke omfattet av plan- og bygningloven.

Et viktig formål med regelverket er å forhindre farlige situasjoner i sammenheng med byggetiltak i fareområder. Hensynet til personsikkerheten er et overordnet prinsipp i regelverket. Balansegangen mellom hensynet til personsikkerheten og lokalsamfunnets muligheter til naturlig samfunnsutvikling kan være svært vanskelig. Når et område er kartlagt som et fareområde, vil det oppstå situasjoner hvor regelverket gjør det vanskelig, og i ytterste fall umulig, å tillate enkelte byggetiltak fordi det ikke foreligger tilfredsstillende sikkerhet for menneskeliv. Dette kan lett oppfattes som urimelig for de som allerede bor i området.

Dersom et bygg ligger i et fareområde der nominell årlig sannsynlighet for skred er større enn det som gjelder for sikkerhetsklassen bygget omfattes av vil det kreve dispensasjon etter plan- og bygningsloven kapittel 19, eller egen tillatelse etter plan- og bygningsloven § 31-2 for å gjøre arbeider på det.

§ 31-2 omhandler tiltak på eksisterende bygg. Fjerde ledd i bestemmelsen åpner for at kommunen kan gi tillatelse til bruksendring og nødvendig ombygging og rehabilitering i de tilfeller der det ikke er mulig å endre til gjeldende tekniske krav uten uforholdsmessige kostnader. Bestemmelsen stiller som vilkår at bruksendringen eller ombyggingen er forsvarlig og nødvendig for å sikre hensiktsmessig bruk. Kommunen kan stille vilkår i tillatelsen.

Fra 1. januar 2016 er det innført nytt nytt femte ledd i TEK10 § 7-2 om sikkerhet mot flom og stormflo og nytt tredje ledd i TEK10 § 7-3 om sikkerhet mot skred. Forskriftsendringene åpner for at noen mindre tiltak på eksisterende byggverk omfattes av sikkerhetsklasse F1 for flom og S1 for skred, selv om bygningen som skal utvides eller bruksendres omfattes av sikkerhetsklasse F2 eller F3 for flom, alternativt S2 eller S3 for skred. For flom skal tiltaket blant annet ikke føre til redusert personsikkerhet og heller ikke omfatte etablering av ny bruksenhet. For skred skal tiltaket blant annet ha liten konsekvens for personsikkerhet og heller ikke omfatte etablering av ny bruksenhet. Forskriftendringen omfatter ikke tiltak som ligger innenfor områder med fare for kvikkleireskred.

Dokumentasjonen i byggesøknaden skal vise at tiltaket oppfyller kravene i plan- og bygningsloven (pbl.) § 28-1 og krav til sikkerhet i byggteknisk forskrift (TEK10), der det er aktuelt. Byggesøknaden skal vedlegges dokumentasjon fra fagkyndig når det søkes om byggetillatelse i områder med potensiell naturfare. Dette vil være aktuelt blant annet i områder som er avmerket som hensynssoner i plan, områder avmerket på aktsomhetskart, områder der det er kjent fare eller områder som har en topografi som tilsier risiko.

I dette kapitlet redegjøres det for plikten til å utrede byggetomtens sikkerhet mot naturpåkjenninger, dokumentasjonsplikten ved byggesøknad, krav til innholdet i dokumentasjonen, og i tillegg litt om dokumentasjon for drift og vedlikehold av eventuelle sikringstiltak.

Opplysning om eventuelle farer skal gis i søknaden. Opplysningene skal gis ved søknad om rammetillatelse der søknaden er delt.

Det foreligger en dokumentasjonsplikt ved utbygging i fareområder. Dokumentasjonen skal bekrefte at det er tilstrekkelig sikkert å tillate bygging i forhold til naturfarene.

Dokumentasjonsplikten og plikten til å kartlegge og utrede sikkerhet mot naturpåkjenninger ligger på utbyggersiden. Kommunen skal i utgangspunktet ikke foreta undersøkelser i forbindelse med saksbehandlingen. Kommunen skal i saksbehandlingen normalt legge til grunn tiltakshavers eller det ansvarlige foretakets opplysninger om at tiltaket oppfyller tekniske krav, dersom ikke forholdene tilsier noe annet, jf. plan- og bygningsloven § 21-4.

Det skal ligge en kvalifisert vurdering til grunn for opplysningene som gis i søknaden. Der sikkerheten i utgangspunktet ikke er tilfredsstillende eller der det foreligger usikkerhet om byggetomten ligger i et fareområde, skal dokumentasjonen sendes inn som en del av byggesøknaden. Dersom byggetomten i utgangspunktet ikke har tilstrekkelig sikkerhet mot naturpåkjenninger, skal kompenserende tiltak beskrives i søknaden.

Kommunen forventes ikke å innhente fagkyndige uttalelser for å ta standpunkt til eventuelle sikringstiltak eller faglige avveininger i dokumentasjonen som del av byggesaksbehandlingen. Kommunen skal påse at utredningene og eventuelle sikringstiltak er tilfredsstillende doku­mentert. Ansvar for konkrete løsninger og sikringstiltak ligger til de ansvarlige foretakene.

Ved tilsyn kan kommunen gå nærmere inn i dokumentasjonen og eventuelt overprøve vurderingene. Uansett om kommunen planlegger å føre tilsyn i disse sakene, bør det i fareområder vurderes å kreve uavhengig kontroll av prosjekteringen i forhold til pbl. § 28-1.

Radon skiller seg ut i forhold til de andre naturfarene. Radon skal ivaretas i prosjektering og utførelse for alle bygninger, uavhengig av om utbyggingen skjer i et område med særskilt radonfare. Dokumentasjon for radon sendes ikke inn som en del av søknaden. Se mer om radon i kapittel 7. Radon i denne veiledningen.

Dokumentasjonen skal være utarbeidet av fagkyndig. Dokumentasjon kan for eksempel være en rapport eller uttalelse fra rådgivende ingeniør eller arkitekt, eller fra spesialister på de ulike faretyper så som NVE, NGI, NGU eller andre relevante fagmiljøer. Regelverket stiller ikke konkrete kvalifikasjonskrav til den fagkyndige, annet enn der det kreves ansvarsrett for prosjektering.

Regelverket inneholder ingen eksplisitte formkrav til dokumentasjonen som skal vedlegges søknaden for å dokumentere at byggetomten har tilstrekkelig sikkerhet mot naturpåkjenninger. Oppbygging av og omfang på dokumentasjonen vil variere, blant annet etter tiltakets kompleksitet og den enkelte faretype.

I tilfellene der det er behov for prosjektering av kompenserende tiltak for at krav til sikkerhet skal oppfylles, vil det kreves bruk av ansvarlig foretak for prosjekteringen. Ansvarlig prosjekterende må verifisere og dokumentere oppfyllelse av krav til sikkerhet og de valgte løsningene i tråd med byggteknisk forskrift (TEK10) kapittel 2.

Dokumentasjonen skal vedlegges søknad om rammetillatelse. Der kartleggingen og utredningen av sikkerhetsnivået viser at byggetomten i seg selv oppfyller de krav som stilles til sikkerhet, er det tilstrekkelig at dokumentasjonen følger byggesøknaden. Foretaket som har utredet sikkerhetsnivået for byggetomten trenger ikke ansvarsrett. Ansvarlig søker bekrefter i søknaden at tiltaket ikke plasseres i fareområde og vedlegger dokumentasjonen som vedlegg.

I de tilfeller der det er behov for kompenserende tiltak for å oppfylle kravene til sikkerhet, vil kartleggingen av sikkerhetsnivået for byggetomten inngå som et nødvendig grunnlag for og del av prosjekteringen. I disse tilfellene skal kartleggingen og prosjekteringen underlegges ansvarsrett. Byggesaksforskriften stiller kvalifikasjonskrav til foretak som skal påta seg ansvarsrett. Både dokumentasjonen for tilstrekkelig sikkerhet og erklæring om ansvarsrett må vedlegges rammesøknaden. Der prosjektering av geoteknikk ligger i tiltaksklasse 2 og 3 er det i tillegg krav om obligatorisk uavhengig kontroll av både prosjektering og utførelse, jf. byggesaksforskriften (SAK10) § 14-2.

De fleste typer sikringstiltak trenger vedlikehold for at de skal ivareta sikkerheten på lang sikt. Dette ansvaret påhviler eier. Hvis et byggverk og et sikringstiltak skal fungere i hele sin levetid må de som skal forvalte, drifte og vedlikeholde det ha kunnskap om byggverkets egenskaper.

Ved ferdigattest skal det foreligge tilstrekkelig dokumentasjon for byggverkets og byggevarenes egenskaper som grunnlag for forvaltning, drift og vedlikehold av bygget (FDV-dokumentasjon). Bestemmelse om dette er gitt i TEK10 § 4-1 om dokumentasjon for driftsfasen. FDV-dokumentasjonen vil også gjelde for etablerte sikringstiltak tilknyttet byggverket, som for eksempel tiltak for å begrense radon i byggverket, eller eventuelle flom- eller skredsikringstiltak.

Ansvarlig foretak har plikt til å utarbeide eller fremskaffe nødvendig dokumentasjon for driftsfasen. Søker skal samle dokumentasjonen og overlevere denne til byggverkets eier mot kvittering senest ved søknad om ferdigattest. Dette følger av SAK10 §§ 8-2, 12-2, 12-3 og 12-4. Foreligger ikke dette, er det grunnlag for avslag på søknad om ferdigattest.

Plan- og bygningslovgivningen omfatter i hovedsak arealbruk og utbygging. Regelverket stiller først og fremst tekniske krav til nybygging. Byggesaken avsluttes med ferdigattest. Driftsfasen reguleres av ulike regelverk og i mindre grad direkte av plan- og bygningslovgivningen. Det følger imidlertid klart av pbl. § 29-5 at ethvert tiltak skal prosjekteres og utføres slik at det ferdige tiltaket oppfyller krav til sikkerhet, helse, miljø og bærekraftighet, slik at vern av liv og materielle verdier ivaretas, samt at det skal sikres at ethvert tiltak får en forsvarlig og tilsiktet levetid.

Plan og bygningsloven § 28-1 krever at det er etablert tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur og miljøforhold før grunn kan bebygges, eller eiendom opprettes eller endres. Dersom et sikringstiltak krever vedlikehold for at sikkerhetsnivået skal opprettholdes, må en løsning som sikrer framtidig vedlikehold være på plass før byggetillatelse kan gis.

De fleste typer sikringstiltak trenger tilsyn og vedlikehold etter byggefasen for at de skal ivareta sikkerheten på lang sikt. Det er eiers ansvar. Etter at bygg har skiftet eiere noen ganger, er imidlertid eierne ofte ikke klar over ansvaret, og de kostnadene dette kan medføre. Særlig problematisk kan dette være for sikringstiltak som ligger langt utenfor den eller de aktuelle eiendommene, og gjerne på annen manns eiendom. Når sikringstiltak er en forutsetning for å gi byggetillatelse på det aktuelle stedet, bør det vurderes å gi vilkår som ivaretar denne forutsetningen som fungerer uavhengig av eierskifter. Én løsning kan være tinglyste heftelser på de berørte eiendommene.

Undersøkelser i forbindelse med regulering og utbygging i fareområder medfører ofte økonomiske kostnader.

I dette kapitlet omtales hvem som skal bære kostnaden ved utredning av sikkerhet mot fare som følge av naturforhold i arealplan og i byggesak. Videre redegjøres det også for erstatningsordningene for naturskader.

Kostnadene til kartlegging og utredning av sikkerhet mot naturpåkjenninger, bæres av den aktør som har ansvaret for å kartlegge sikkerheten. Hvem ansvaret ligger til, avhenger av i hvilken fase man er i plan- og byggesaksprosessene. Ansvar og roller redegjøres det nærmere for i kapittel 11 Roller og ansvar i denne veiledningen.

Utarbeiding av arealplaner

I forbindelse med utarbeiding av arealplaner bør kommunen sørge for at det i nødvendig grad utføres undersøkelser med sikte på å avdekke områder utsatt for skred, flom, kvikkleire, radon og andre farer. Det vises til plan- og bygningslova (pbl.) § 4-3.

Det er kommunens plikt å utarbeide arealdel til kommuneplanen, jf. pbl. kap. 11 om kommuneplan og det vil da ligge til kommunen å bekoste kartlegging og under­søkelser. Utredning av naturfarer på kommuneplannivå skal kartlegge areal med potensiell fare i område der det kan være aktuelt med utbygging. Det er ikke krav om detaljkartlegging og markering av område med reell fare i kommuneplan. Potensielt fareområde skal avmerkes som hensynssone eller eventuelt faresone.

Utredning av naturfarer på reguleringsplannivå (områderegulering og detaljregulering) jf. pbl kap. 12 om reguleringsplan skal utrede reell fare. Utredningen skal identifisere og avgrense fareområdene i henhold til sikkerhetsklassene i byggteknisk forskrift (TEK10). Ansvaret for kartlegging og utredning av fareområder ligger til forslagsstiller. Kostnadene bæres av forslagstiller.

I reguleringsplansammenheng står private ofte for utarbeidelse av planene. Ved private planforslag er det private som bære kostnadene til utredning. Der kommunen utarbeider reguleringsplan er det kommunen som bekoster nødvendige utredninger. Ved utarbeidelse av planer for utbygging, skal planmyndighet påse at risiko- og sårbarhetsanalyse gjennomføres eller selv foreta slik analyse. Område med fare, risiko eller sårbarhet skal avmerkes i planen som hensynssone jf. pbl. § 4-3 . Dersom kommunen selv skal stå for under­søkelsene ved private planforslag kan det være aktuelt å kreve utgiftene dekket gjennom saksbehandlingsgebyret for det private planforslaget.

Byggesak

Ved byggesøknad skal søker alltid opplyse om kravene til sikkerhet er oppfylt. I potensielle fareområder, eksempelvis i hensynssoner eller områder avmerket på aktsomhetskart, kreves det kartlegging og utredning av fagkyndige for å kunne bekrefte at tilstrekkelig sikkerhet etter plan- og bygningslova (pbl.) § 28-1 og TEK10 foreligger. Dokumentasjon fra fagkyndig skal vedlegges søknaden. De økonomiske kostnadene til slik utredning ligger til tiltakshaver.

Dersom byggesøknaden ikke er vedlagt nødvendig dokumentasjon for at byggetomten har tilstrekkelig sikkerhet, foreligger det avslagsgrunn. Kommunen kan imidlertid gi tiltakshaver anledning til å utrede og dokumentere sikkerheten. Ved et krav fra kommunen om at sikkerheten må dokumenteres, vil tiltakshaver alltid ha valget mellom å få gjennomført utredninger og undersøkelser eller å skrinlegge prosjektet og trekke søknaden. Dersom tilstrekkelig sikkerhet ikke kan dokumenteres, skal kommunen gi avslag på søknaden.

Når en skade har skjedd er det naturlig å henvende seg til forsikringsselskapet sitt. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at de fleste forsikringsselskap forutsetter at bygningen er oppført i samsvar med tekniske krav. Kravene til sikkerhet har i stor grad ligget på dagens nivå siden 1987. For eneboliger innebærer det at de ikke skal være plassert i områder som er utsatt for eksempelvis flom og skred, eller at de skal være dimensjonert for å tåle en 200 års flom og et 1000 års skred. Nyere bygninger skal derfor normalt ikke komme til skade. Dersom nyere bygninger allikevel kommer til skade, kan det være en indikasjon på at byggteknisk forskrift (TEK10) ikke var oppfylt. Manglende oppfyllelse av TEK10 vil kunne ha konsekvenser for eventuell forsikringsdekning.

Det er to ulike ordninger som kan dekke ulike naturskader – naturskadeforsikring (naturskadepoolen) og naturskadeerstatning (den statlige erstatningsordningen for naturskader).

Naturskadeforsikring

Naturskadeforsikring reguleres av naturskadeforsikringsloven (LOV-1989-06-16-70) Ting som er forsikret mot brannskade er også forsikret mot naturskade som direkte skyldes naturulykke som skred, flom, stormflo, jordskjelv og vulkanutbrudd. Forsikring kan tegnes i ulike forsikringsselskap og forsikring utbetales fra Norsk naturskadepool. Det er et øvre tak på forsikringsutbetaling fra poolen.

Naturskadeerstatning

Den statlege erstatningsordninga for naturskadar (tidlegare Naturskadefondet) forvaltes av Landbruksdirektoratet. Erstatning ytes ved naturskade som direkte skyldes naturulykke som skred, flom, stormflo, jordskjelv og vulkanutbrudd. Erstatning for naturskade utbetales kun for skader der kommersielle forsikringsselskap ikke tilbyr forsikring. Det er ikke tak på erstatningsbeløpet.

Naturskadeerstatning reguleres av naturskadeloven. Den vil bli erstattet av naturskadeerstatningsloven (LOV-2014-08-15-59) som trer i kraft 01.07.2017.

I plan- og byggesaksprosessene er det mange aktører med ulike oppgaver, plikter og ansvar. Ansvaret til både kommunen og de private varierer etter hvor i plan- og byggesaksprosessen de er og etter hvilken rolle de har. Kommunen har ulik rolle som planmyndighet og bygningsmyndighet, og det går også et skille mellom søknadsbehandling og tilsyn. De private har ulik rolle avhengig av om de er forslagsstiller, utbygger, ansvarlig søker eller ansvarlig prosjekterende mv.

I dette kapitlet redegjøres det for hvem som har hovedansvaret for å kartlegge og utrede at det foreligger tilstrekkelig sikkerhet mot naturpåkjenninger i de ulike fasene i plan- og byggesaksprosessene. Det redegjøres også for aktørenes ulike roller ved arealplanlegging og byggesak. Videre redegjøres det for hvilke kartlegginger og utredninger som skal underlegges ansvarsrett.

Kommunen har både som planmyndighet og bygningsmyndighet et ansvar for å bidra til at det kun bygges i områder som er tilstrekkelig sikre mot naturfarer. Dette skal ivaretas både i kommuneplan, i reguleringsplan og i den enkelte byggesak.

Hovedansvaret for å utrede om det foreligger tilstrekkelig sikkerhet for utbygging, ligger imidlertid til den som fremmer arealplan eller byggesøknad. Normalt ligger derfor ansvaret for å utrede sikkerhet mot fare som følge av naturforhold til den som fremmer plan for utbygging eller søknad om tiltak.

Figur 11.1. Hovedansvaret for å utrede sikkerhet i de ulike fasene i plan- og byggesaksprosessene.

Det utføres et betydelig kartleggingsarbeid i statlig regi av både skred- og flomutsatte områder. Sentral aktør i dette arbeidet er NVE, som har det overordnede ansvaret for statlige forvaltningsoppgaver innenfor forebygging av flomskader og skredulykker.

Sikkerhetskravene i byggteknisk forskrift (TEK10) gjelder det enkelte nybygg, men er også førende for hva et område kan reguleres til. Kommunen skal som planmyndighet påse at forslagsstiller har gjennomført risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS-analyse) for planområdet, eller selv foreta slik analyse.

Byggesaksbehandlingen tar utgangspunkt i tiltakshavers byggeinitiativ, og det er utbygger som må utrede og bekrefte at det foreligger tilstrekkelig sikkerhet mot natur- og miljøforhold i søknaden. Utbyggersiden må opplyse saken tilstrekkelig og dokumentere at tiltaket det søkes om er innenfor regelverket.

Tiltakshaver har i utgangspunktet fullt ansvar for oppfyllelse av alle relevante krav for sitt prosjekt. Det kan tas utgangspunkt i søknadstype når roller og ansvar skal beskrives.

For tiltak etter plan- og bygningsloven (pbl.) § 20-3, jf. § 20-1 er det krav om bruk av ansvarlige foretak. I de fleste byggesaker er det derfor krav om bruk av ansvarlige foretak som oppfyller forskriftsfestede kvalifikasjonskrav. Tiltakshaver er da forpliktet til å videreføre sitt ansvar til profesjonelle foretak som påtar seg ansvarsrett direkte overfor bygningsmyndigheten. Foretak med ansvarsrett vil da normalt ha ansvar for sikkerhet mot naturpåkjenninger.

For søknadspliktige tiltak etter pbl. § 20-4 og tiltak unntatt søknadsplikt jf. pbl. § 20-5 har tiltakshaver alene ansvaret for sikkerhet mot naturpåkjenninger mv.

Arealplaner

Det er i første rekke ved behandling av areal­planer at kommunen har ansvar for at kravene til sikkerhet mot fare som følge av naturforhold blir ivaretatt.

Kommunen har ansvar for at kommuneplanens arealdel utarbeides og rulleres. Utredninger i forbindelse med utarbeidelse av kommuneplan ligger til kommunen. Kjent fare, områder der det er kjent markert risiko og potensielle fareområder som eksempelvis områder markert på aktsomhetskart, bør generelt fremgå av rettslig bindende planer. For områder der det planlegges ny utbygging skal kjent fare samt områder der det er kjent markert risiko og potensielle fareområder, avmerkes som farehensynssone, og det skal gis bestemmelser som ivaretar det hensynet sonen viser. Det kan f.eks. gis bestemmelser om byggeforbud, byggegrenser eller sikringstiltak, eller om mer nøyaktige utredninger på neste plannivå. Skredutsatte områder kan eksempelvis ikke avsettes som byggeområder.

På reguleringsplannivå skal faresoner alltid vises med hensynssone i plankartet, uavhengig av underliggende arealformål. Flomutsatte områder må ha bestemmelser om byggegrenser mot sjø eller vassdrag. Kommuneplanens arealdel kan sette plankrav, det vil si krav om at det må foreligge reguleringsplan før bygging kan finne sted. De hensyn og restriksjoner som er fastsatt gjennom hensynssoner til kommuneplanens arealdel skal legges til grunn for utarbeidelse av reguleringsplan. Hensynssoner kan også vises i reguleringsplan selv om de ikke er vist i kommuneplan.

Ved private planforslag skal kommunen som planmyndighet påse at forslagsstiller har gjennomført risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS-analyse) for planområdet. Utredning av naturfarer på reguleringsplannivå (områderegulering og detaljregulering) skal utrede reell fare. Utredningen skal identifisere og avgrense fareområdene i henhold til sikkerhetsklassene i byggteknisk forskrift (TEK10). Ansvaret for kartlegging og utredning av fare som følge av naturforhold ligger til forslagsstiller. Der kommunen selv utarbeider område- eller detaljregulering har kommunen ansvar for å kartlegge sikkerhet mot fare som følge av naturforhold og å innregulere og ta hensyn til fareområder. Område med fare, risiko eller sårbarhet skal avmerkes i plan som hensynssone, jf. plan- og bygningsloven (pbl.) §§ 11-8 og 12-6.

Byggesak

Dersom fareområder eller områder med vesentlig ulempe ikke er tatt hensyn til eller fremgår av arealplan, kan kommunen i medhold av pbl. § 28-1 treffe vedtak om avslag, vedtak med vilkår om særlige krav til byggegrunn/bebyggelse og uteareal eller vedtak om forbud mot bebyggelse. Alternativt kan det nedlegges midlertidig forbud mot tiltak etter pbl. § 13-1 for de aktuelle områdene. Dette utløser imidlertid reguleringsplikt.

Der det ikke har inntruffet hendelser som endrer situasjonen etter at planen ble vedtatt og det ikke er kommet ny kunnskap om naturfarer som kommunen er kjent med, vil kommunens rolle i byggesaksbehandlingen være å påse at tiltaket er i samsvar med gjeldende plan.

Kommunen skal ta stilling til spørsmålet om sikkerhet mot fare som følge av naturforhold i søknadsbehand­lingen, og får på den måten også en anledning til å formidle opplysninger om fare som kommunen er kjent med og som eventuelt ikke er tatt hensyn til tidligere i saksforberedelsen.

I de tilfeller hvor det har inntruffet faktiske hendelser eller der det foreligger nye aktsomhetskart eller annen ny viten, må kommunen ta hensyn til dette i saksbehandlingen. Avhengig av forholdene må kommunen vurdere om det skal gis avslag, om det skal kreves dokumentasjon for ytterligere undersøkelser, eller om tiltakshaver skal gis anledning til å oppnå tilstrekkelig sikkerhet ved hjelp av kompenserende tiltak. Kommunen kan ikke gi tillatelse på vilkår av at det foreligger uttalelse fra f.eks. geoteknisk sakkyndig før deling eller igangsetting. Tillatelse på vilkår vil ikke innebære en avklaring av de sikkerhetshensyn som pbl. § 28-1 skal ivareta.

Kommunen har plikt til å informere om naturfarer som er kjent, særlig der faren ikke frem­kommer av plangrunnlaget. Kommunen må formidle kjente opplysninger om grunn- og miljø­forhold til utbyggerne i saker der dette er relevant, jf. orvaltningslova (fvl.) §§ 11 og 17 om veiledningsplikt. Formidling av opplysninger om farer bør skje på et tidligst mulig tidspunkt i byggeprosessen, f.eks. i forhåndskonferansen. Kommunen bør dokumentere at opplysningene er formidlet i den enkelte sak. Det foreligger flere eksempler på at kommuner som har unnlatt å formidle kjente opplysninger er blitt kjent erstatningsansvarlige.

Der kommunen ikke har kjennskap til om en byggetomt er tilstrekkelig sikker, har kommunen ikke plikt til å utrede sikkerheten mot naturpåkjenninger nærmere ved behandling av byggesøknad. Dette er slått fast av Høyesterett i HR 2015-484. En kommune hadde gitt byggetillatelse til oppføring av hytter i et område som i ettertid viste seg å være utsatt for snøras. Utbygger mente kommunen hadde handlet uaktsomt ved å gi byggetillatelse uten å utrede rasfare. Kommunen ble frifunnet. Plikten til å utrede sikkerhet ligger på utbyggersiden.

Kommunen har i utgangspunktet ingen under­søkelsesplikt om tiltaket det søkes om er plassert trygt i forhold til naturfarer. En mistanke om manglende sikkerhet gir ikke hjemmel for avslag, men bør utløse krav om dokumentasjon for tilstrekkelig sikkerhet. I slike tilfeller vil det være nødvendig med faglige undersøkelser og denne undersøkelsesplikten ligger på utbyggersiden. Undersøkelser vil kunne være del av den prosjekterendes oppgaver. Der det ikke fremskaffes dokumentasjon vil pbl. 28-1 gi hjemmel for avslag, jf. også kapittel 2.6 Avslag i byggesak i denne rettleiinga..

Kommunen kan kreve uavhengig kontroll av denne delen av prosjekteringen, jf. byggesaksforskriften (SAK10) § 14-3. Dette kan også gjøres i saker der det etter pbl. § 20-4 ikke er krav om bruk av ansvarlige foretak, i byggesaker med selvbyggeransvar (SAK10 § 6-8) og for tiltak unntatt søknadsplikt jf. pbl. § 20-5.

Søknad

Søknadspliktige tiltak med ansvarlige foretak

I søknaden skal det gis opplysninger om tiltakets ytre rammer og bygningsspesifikasjon. I søknaden skal det opplyses om byggverket skal plasseres i fareområde.

Hvis utbygger og kommunen vurderer faresituasjonen likt, er det sannsynligvis tilstrekkelig sikkerhet mot for eksempel skred eller flom. Da er det i praksis ingen utfordring i forhold til oppgave- eller ansvarsfordelingen.

Der kommunen er usikker eller har mistanke om at det ikke foreligger tilstrekkelig sikkerhet mot natur- eller miljøforhold og søknaden ikke er vedlagt tilstrekkelig dokumentasjon, skal kommunen etterspørre dokumentasjon fra fagkyndig. Behandling av søknaden vil avvente til søknaden er fullstendig.

Der søknaden er vedlagt dokumentasjon fra fagkyndig som konkluderer med at tilstrekkelig sikkerhet foreligger eller kan oppnås ved kompenserende tiltak, skal kommunen normalt legge denne til grunn, med mindre det er forhold i dokumentasjonen eller fagkompetansen som tilsier noe annet. Dersom kommunen er i tvil eller uenig med konklusjonen i den fagkyndige rapporten, bør den kreve uavhengig kontroll.

Der kommunen vet om en konkret fare, som det ikke er tatt høyde for i søknaden, vil kommunen ha plikt til å si fra om denne. Resultatet av søknadsbehandlingen kan bli avslag, med angivelse av faren som begrunnelse. I de tilfellene der det ikke er åpenbart uforsvarlig å bygge, bør det opplyses om at det er anledning til å fremme søknaden på nytt hvis tilstrekkelig sikkerhet kan dokumenteres. Dette vil avhenge av de konkrete forholdene på den aktuelle tomta, hvor sannsynlig faren fremstår og hvilken fare eller risiko det gjelder, hva slags byggetiltak osv.

Dersom det i søknaden er krysset av for at byggverket skal plasseres i område utsatt for rasfare, eller flom, skal søknaden også inneholde dokumentasjon som viser at fare- eller ulempenivået likevel er akseptabelt. Hvis ikke foreligger det avslagsgrunn. Dersom søknaden ikke inneholder dokumentasjon, kan kommunen be om dokumentasjon for at tiltaket likevel er sikkert i forhold til farene.

I tilfeller der byggetomten i seg selv ikke oppfyller krav til sikkerhet og det er nødvendig å prosjektere kompenserende tiltak, skal kommunen påse at søknaden er vedlagt erklæringer om ansvarsrett. Der prosjektering av geoteknikk plasseres i tiltaksklasse 2 og 3 er det krav om obligatorisk uavhengig kontroll, jf SAK10 § 14-2. Uavhengig kontroll omfatter både kontroll av prosjektering og utførelse.

Søknadspliktige tiltak som forestås av tiltakshaver selv

I disse byggesakene er det ikke en profesjonell ansvarlig søker. Tiltakshaver, som normalt er uprofesjonell, har derfor ikke alltid kunnskap til å vurdere skredfare eller lignende. I disse sakene har derfor kommunen et særlig ansvar for ikke å la arbeider bli gjennomført i områder der kommunen kjenner til naturfare. I områder hvor det er klart at det ikke er mulig å prosjektere seg vekk fra en fare, må kommunen avslå byggesøknaden og gi beskjed om at tiltaket ikke kan gjennomføres. Der det er usikkerhet om farenivået eller der det antas å være mulig å prosjektere seg unna faren, bør kommunen informere om at tiltakshaver kan innhente fagkyndig bistand til å vurdere eventuelle sikringstiltak og at prosjektering mv vil være nødvendig for at tiltaket eventuelt skal kunne utføres.

Tiltak som er unntatt søknadsplikt og saksbehandling

For tiltak som ikke krever søknad og saksbehandling har kommunen kun en generell tilsyns­rolle, jf. pbl. § 25-1 og SAK10 kap 15. De materielle kravene til sikkerhet gjelder for unntakene i SAK10 § 4-1 og kravene til sikkerhet skal derfor være oppfylt.

Unntak fra saksbehandling for visse tiltak som behandles etter annet lovverk

Veier, tunneler, kraftledninger og andre tiltak som er unntatt søknadsplikt etter SAK10 § 4-3, skal ivaretas av vedkommende sektormyndighets regelverk. De materielle kravene til sikkerhet gjelder for disse tiltakene også.

Med tiltakshaver menes primært eier av eiendommen eller tiltaket - den som vil oppføre eller utføre et tiltak.

Tiltakshaver har i utgangspunktet fullt ansvar for oppfyllelse av alle relevante krav for sitt prosjekt. I de fleste byggeprosjekter er det krav om bruk av ansvarlige foretak. Tiltakshaver er da forpliktet til å innhente profesjonelle foretak som påtar seg ansvarsrett direkte overfor bygningsmyndigheten.

Tiltakshaver/foretaket skal skaffe seg kunnskap om naturfarene før søknaden fremmes for kommunen. De kvalifikasjonskrav som stilles til ansvarlig foretak skal sikre at foretakene har kvalifikasjoner og rutiner for selv å gjøre seg kjent med det plan­grunnlaget som gjelder for den aktuelle eiendommen og ta hensyn til aktsomhetskart og alle relevante forhold, herunder krav til sikkerhet mot naturpåkjenninger etter plan- og bygningsloven (pbl.) § 28-1 og byggteknisk forskrift (TEK10).

I de senere år er kommet mye ny kunnskap og gjort mange kartlegginger av naturfarer. Det er bl.a. utarbeidet aktsomhetskart for store deler av Norge. NVEs aktsomhetskart for snøskred og aktsomhetskart for steinsprang viser potensielle løsne- og utløpsområder for skred. Kartene er et godt hjelpemiddel for videre vurdering av skredfare. Videre foreligger det flomsonekart for en rekke vassdragsstrekninger og aktsomhetskart for jord- og flomskred. Se farekart og databaser på NVEs nettside om farekart og databaser.

Områder avmerket på aktsomhetskart mv må utredes nærmere av fagkyndig før det eventuelt kan bekreftes at tilstrekkelig sikkerhet foreligger. Søker (tiltakshaver/ansvarlig søker) har en viktig rolle i å avdekke behovet for nærmere utredninger. I forbindelse med de undersøkelser søker gjør av plan, kartgrunnlag og aktsomhetskart mv vil søker avdekke behov for fagkyndig vurdering av naturfarer.

Søknad som kan forestås av tiltakshaver selv

Tiltak etter pbl. § 20-4 krever ikke bruk av ansvarlige foretak. Dette er eksempelvis søknad om deling av eiendom, søknad om oppføring av tilbygg inntil 50 m² og garasje inntil 70 m². Der tiltakshaver fremmer søknaden selv, påtar tiltakshaver seg ansvaret for at kravene i pbl. § 28-1 med tilhørende bestemmelser i TEK10 er oppfylt. Tiltakshaver må selv vurdere krav til sikkerhet og eventuelt innhente fagkyndig bistand.

I byggesaker som forestås av tiltakshaver skal det i søknaden oppgis om byggverket skal plasseres i område med fare. Skjemaet inneholder spørsmål om byggverket skal plasseres i flomutsatt eller skredutsatt område, samt hvorvidt det foreligger andre natur- eller miljøforhold som innebærer vesentlig ulempe. Dokumentasjon fra fagkyndig skal vedlegges der søknaden gjelder utbygging i områder som eksempelvis er avmerket i aktsomhetskart.

Figur 11.3. Utsnitt fra byggesaksblankett 5153 Søknad om tiltak uten ansvarsrett.

Tiltak som er unntatt søknadsplikt og saksbehandling

I disse sakene skjer det ingen saksbehandling i kommunen. Byggesaksforskriften (SAK10) § 4-1 inneholder bestemmelser om hvilke tiltak som ikke krever søknad, dvs. tiltak tiltakshaver kan opp­føre selv. Dette vil eksempelvis kunne være oppføring av garasje inntil 50 m2 eller mindre tiltak som mindre fyllinger og planeringer. Unntak fra saksbehandling forut­setter at tiltaket er i samsvar med plan- og bygningslovgivningen, herunder i samsvar med pbl. § 28-1 og TEK10.

De materielle kravene til blant annet sikkerhet er de samme for disse tiltakene som for de søknadspliktige tiltakene. Det er tiltakshaver alene som har ansvaret for at kravene til sikkerhet er oppfylt. Også mindre tiltak kan medføre store konsekvenser. Eksempelvis har store kvikkleireskred blitt løst ut av mindre utgraving og masseforflytting.

Det er et vilkår for unntak fra søknadsplikt at tiltaket er i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven, eksempelvis plan og TEK10, og at krav til sikkerhet er tilstrekkelig utredet. Dersom et tiltak eksempelvis skal gjøres i et område med kvikkleire, og den reelle faren for kvikkleireskred ikke er tilstrekkelig utredet, vil krav til sikkerhet stilt i TEK10 i utgangspunktet ikke være oppfylt. Tiltak i kvikkleireområde er derfor normalt ikke unntatt søknadsplikt.

Det skal foreligge dokumentasjon fra fagkyndig når det skal bygges i områder med potensiell naturfare. Dette vil være aktuelt blant annet i områder som er avmerket som hensynssoner i plan, områder avmerket på aktsomhetskart, områder der det er kjent fare eller områder som har en topografi som tilsier risiko.

Dokumentasjonsplikten og plikten til å kartlegge og utrede sikkerhet mot naturpåkjenninger ligger på utbyggersiden. Kommunen skal i utgangspunktet ikke foreta undersøkelser i forbindelse med tiltaket.

Der kartleggingen og utredningen av sikkerhetsnivået viser at byggetomten i seg selv oppfyller de krav som stilles til sikkerhet, vil vilkår for unntak være tilstede, og tiltaket kan oppføres uten søknad og saksbehandling. Det vil være naturlig å oversende denne dokumentasjonen til kommunen som dokumentasjon for at vilkår for unntak er oppfylt.

Dokumentasjonen skal være utarbeidet av fagkyndig og kunne framvises dersom kommunen etterspør den.

I byggesaker med ansvarlige foretak ligger det først og fremst til ansvarlig prosjekterende å oppfylle krav til sikkerhet mot naturpåkjenning.

Det er ansvarlig søker og tiltakshaver som underskriver søknaden og foreslår plasseringen av tiltaket. Ansvarlig søker skal påse at forholdet til sikkerhet mot naturpåkjenninger er tilstrekkelig ivaretatt. I hensynssoner, områder avmerket på aktsomhetskart, områder utenfor arealplan og områder med kjent fare må ansvarlig søker påse at tiltakshaver innhenter relevant kompetanse til å utrede sikkerheten, slik at søknaden kan bekrefte tilstrekkelig sikkerhet. Søknaden skal vedlegges rapporten fra den fagkyndige som dokumentasjon for tilstrekkelig sikkerhet. Søknaden skal også vedlegges erklæringer om ansvarsrett der det er behov for å prosjektere eventuelle kompenserende tiltak. Ansvarlig søker har en viktig rolle i å avdekke behovet for nærmere utredninger. I forbindelse med de undersøkelser ansvarlig søker gjør av plan, kartgrunnlag og aktsomhetskart mv vil ansvarlig søker avdekke behov for fagkyndig vurdering av naturfarer.

Områder avmerket på aktsomhetskart mv. må utredes nærmere av fagkyndig før ansvarlig søker eventuelt kan bekrefte i søknaden at tilstrekkelig sikkerhet foreligger. Ved behov for særskilte faglige utredninger, eksempelvis fordi byggetomten ligger innenfor et område som er avmerket på aktsomhetskart, må ansvarlig søker videreformidle dette til tiltakshaver. Tiltakshaver må innhente fagkyndige utredninger før byggesøknaden kan bli komplett. I søknaden skal det særskilt redegjøres for om byggverket skal plasseres i område med fare. Det skal også angis sikkerhetsklassen for byggverket. Ansvarlig søker skal videre påse at hele tiltaket er belagt med ansvarsrett og at nødvendige ansvarlige foretak kommer på plass.

Figur 11.4a. Utsnitt fra byggesaksblankett 5175 Opplysninger om tiltakets ytre rammer (vedlegg til byggesaksblankett 5174).

Ansvarlig prosjekterende har ansvaret for at kravene til sikkerhet er oppfylt. Den prosjek­teringen som gjøres i forbindelse med rammesøknaden skal ansvarsbelegges da. Dette er særlig aktuelt i forhold til spørsmålet om sikkerhet mot naturpåkjenning. Det er ansvarlig søker som skal sørge for at alle prosjekteringsoppgaver er belagt med ansvar, også ved rammesøknad.

I tilfeller der byggetomten i seg selv ikke oppfyller krav til sikkerhet og det er nødvendig å prosjektere kompenserende tiltak, vil prosjekteringen normalt plasseres i tiltaksklasse 2 eller 3.

Prosjektering av fundamentering på tomt med vanskelige grunnforhold ligger i tiltaksklasse 2 der metode for fastleggelse av grunnforhold er godt utviklet, og i tiltaksklasse 3 der metode for fastleggelse av grunnforhold er lite utviklet, jf. SAK10 § 9-4.

Der prosjektering av geoteknikk plasseres i tiltaksklasse 2 og 3 er det krav om obligatorisk uavhengig kontroll, jf. SAK10 § 14-2. Uavhengig kontroll omfatter både kontroll av prosjektering og utførelse.

Figur 11.4b. Utdrag fra tabell med retningsgivende eksempler for tiltaksklasseplassering, veiledning til SAK10 § 9-4 Oppdeling i tiltaksklasser.

Ved søknad om byggetillatelse skal det redegjøres for om kravene til sikkerhet er oppfylt. Det kreves faglige kvalifikasjoner for å gjøre en slik utredning. Slik kompetanse innehar normalt ikke tiltakshaver eller ansvarlig søker. Kompetansen må derfor innhentes og dokumentasjon må vedlegges for at søknaden skal bli fullstendig. Ansvarlig søker har ansvar for å påse at dette blir gjort.

Der kartleggingen og utredningen av sikkerhetsnivået viser at byggetomten i seg selv, oppfyller de krav som stilles til sikkerhet, er det tilstrekkelig at dokumentasjonen følger byggesøknaden. Foretaket som har utredet sikkerhetsnivået for byggetomten, trenger ikke ansvarsrett. Ansvarlig søker bekrefter i søknaden at tiltaket ikke plasseres i fareområde og vedlegger dokumentasjonen som vedlegg.

I de tilfeller der det er behov for kompenserende tiltak for å oppfylle kravene til sikkerhet, vil kartleggingen av sikkerhetsnivået for byggetomten inngå som et nødvendig grunnlag for prosjekteringen. Kartleggingen vil være en nødvendig forutsetning for å prosjektere kompenserende tiltak slik at byggverket skal kunne oppfylle kravene til sikkerhet. Forholdene på byggetomta og kompenserende tiltak vil samlet bidra til at kravene til sikkerhet oppfylles. Prosjekteringen må bygge på de vurderinger og konklusjoner som fremkommer av kartleggingen. Kartleggingen vil derfor være et nødvendig grunnlag for og del av prosjekteringen. I disse tilfellene skal kartleggingen og prosjekteringen underlegges ansvarsrett. Ansvarsrett må være på plass ved søknad om rammetillatelse, fordi vurderingene av sikkerhet er nødvendig for at sikkerhet kan bekreftes i søknaden og for at byggetillatelse skal kunne gis.

Hvis kommunen avslår en søknad med begrunnelse at det ikke foreligger tilstrekkelig sikker­het etter plan- og bygningsloven (pbl.) § 28-1, kan avslaget påklages på vanlig måte.

Hvis kommunen, uten å avslå, ber om ytterligere dokumentasjon av grunn- og/eller miljø­forhold, er dette en prosessledende beslutning som ikke kan påklages.