2.1. Virkemidler for å sikre at det ikke bygges i fareområder
Plan- og bygningslovgivningen har flere virkemidler for å sikre at det ikke bygges i områder som er utsatt for fare. Regelverket bidrar til at sikkerhet skal vurderes på flere stadier i plan- og byggesaksprosessene.
Arealplanlegging
Krav til sikkerhet mot fare som følge av naturforhold skal først og fremst ivaretas i arealplanleggingen. Arealplanlegging som tar hensyn til flom- og skredfare er viktig for å forebygge tap og skader fra naturfarer. Ved utbygging i samsvar med nyere plan vil normalt kravene til sikkerheten mot naturfarer være ivaretatt.
God arealplanlegging skal bidra til å unngå fare og risiko som følge av flom og ras, og redusere trussel mot liv, helse og materielle verdier knyttet til klimaendringer. Det er særlig viktig å opprettholde samfunnsviktige funksjoner og infrastruktur.
Kommunene skal utarbeide kommuneplaner, og har ansvaret for at det utarbeides reguleringsplaner for bygge- og anleggstiltak.
I forbindelse med utarbeiding av arealplaner, skal det foretas en risiko- og sårbarhetsanalyse. I denne analysen skal blant annet risikoen for flomskader og rasfare vurderes. Informasjon om aktuelle farer må framgå av planen, for eksempel gjennom særskilte hensynssoner. For kommuneplaner og reguleringsplaner som kan få vesentlige virkninger for miljø, naturressurser og samfunn skal det utarbeides en konsekvensutredning. Risiko- og sårbarhetsanalysen vil da inngå som en del av konsekvensutredningen.
Arealplaner skal hindre ny utbygging i områder som vurderes som flomutsatt eller utsatt for rasfare.
Der tidligere godkjente planer åpner for bygging i fare- eller rasområder, bør planene tas opp til revisjon. Kommunene kan om nødvendig omregulere byggeområder til annet formål, eller gi planbestemmelser for å begrense faren.
Mange arealplaner er av eldre dato og ikke oppdatert i henhold til ny kunnskap om fareområder. Andre områder omfattes ikke av arealplaner. Regelverket har derfor ulike bestemmelser som skal sikre at det ikke bygges i fareområder i tilfellene der dette ikke ivaretas i arealplanen.
Bygge- og deleforbud
Kommunen har anledning til å nedlegge midlertidig bygge- og deleforbud i påvente av at et område undergis planlegging. Dette følger av plan- og bygningsloven (pbl.) § 13-1 Dette kan eksempelvis være aktuelt i områder der det er behov for å kartlegge og utrede eventuell fare.
Videre har kommunen anledning til å nedlegge byggeforbud etter pbl. § 28-1 annet ledd, for grunn som ikke er tilstrekkelig sikker. Byggeforbud etter denne bestemmelsen kan kommunen benytte for områder der de har faktisk kjennskap til at krav til sikkerhet ikke er oppfylt.
Byggesak
Byggesakprosessen skal også sikre at det ikke bygges i fareområder. Kommunen skal normalt avslå byggesøknader der det ikke foreligger tilstrekkelig sikkerhet. Dette følger av pbl. § 28-1 første ledd.
Ved byggesøknad og utbygging har utbyggersiden ansvaret for å kartlegge og utrede byggetomten og forholdet til naturpåkjenninger slik at tiltaket skal bli i samsvar med alle relevante krav. Krav til sikkerhet mot naturpåkjenninger skal dokumenteres i søknaden om byggetillatelse. Ansvarlige foretak i byggesaken skal prosjektere tiltaket slik at det oppfyller kravene til sikkerhet. For prosjektering av geoteknikk i tiltaksklasse 2 og 3 er det krav om obligatorisk uavhengig kontroll.
Hvilke vurderinger av sikkerhet som skal gjøres i de ulike fasene i plan- og byggesaksprosessene utdypes i punktene 2.4 til 2.7. Sikkerhetsnivåene og hva sikkerhetskravene konkret innebærer for de ulike naturfarene utdypes i kapitlene 4 til 8.